Hva er mitt, hva er ditt, hva er vårt?

Alkohol er bare tull, sa hun, og

Rastløs

Jeg ville dra allerede da jeg gikk inn døra. Jeg følte meg så malplassert. Farmor og mamma snakket, mens jeg lå og lukket øynene mot sola. Som regel tar det akkurat tre dager før denne rastløsheten får tak i meg. Nå tok det bare noen minutter, og den føltes sterkere enn før. Et sug i magen.

Etter noen timer var følelsen like sterk. Jeg ville bare vekk. Med en gang. Det var som om grensene mine var hvisket ut, og jeg måtte tilbake til tingene mine for å kjenne forskjell på meg og omgivelsene.

Jeg kjenner det fremdeles, men blir. Prøver å slappe av. Prøver å gjøre de oppgavene jeg har planlagt å få gjort.

Det er som om huset i seg selv er nok.

Farm to Fridge - The Truth Behind Meat Production

Se denne korte dokumentaren hvis, og bare hvis, du ønsker å vite mer om hva slags forhold produksjonsdyr lever under. Advarer om levende bilder av mishandling og vanskjøtsel av dyr som lider grusomme skjebner.

Meat video

Selv har jeg sett hele dokumentaren, selv om jeg ønsket å stoppe den etter noen sekunder. Jeg ser på det som et ansvar, som kjøttspiser, å være bevisst hva som ofres når menneskemat produseres. Kun da kan man ta et reflektert valg.

Det er ikke slik at alle produksjonsdyr har det på denne måten, og forholdene endres fra land til land. Vi kan bare håpe at norske dyr lever under bedre forhold.

Siden dette er klipp tatt fra gårder i USA, kan man forestille seg at forholdene fremdeles er nogenlunde like. Derfor er det verdt å tenke på om man som turist i USA vil velge bort animalske produkter, for ikke å støtte denne formen for mishandling.

Mennesket har frihet. Mennesket har makt. Mennesket har dermed ansvar. Ta ansvar.

Deilige drømmer og min gode lærer

Drømmene mine er veldig tilfredsstillende for tiden. Ikke bare fører nettene til at én dag blir til en annen, men jeg nyter bildene og følelsene som kommer med.

I natt drømte jeg om henne igjen. Hun bare var der. Hang med meg. Det var bare jeg som kunne se henne. Hun hadde langt hår, som da vi gikk på ungdomsskolen. Jeg setter så utrolig stor pris på å drømme om henne. Håper det aldri slutter.

Jeg lurer på om hun noen gang blir eldre i drømmene, eller om det stopper ved tjue og et halvt. I natt var hun yngre, og på en måte var jeg også det, men samtidig ikke.

Jeg føler at jeg har kommet til et sted hvor jeg kan snakke høyt om henne uten å gråte. Føler et vemod, men klarer å holde desperasjonen på avstand. Det er godt.

I morgen skal jeg kaste meg uti noe jeg ikke vet om jeg får til slik jeg ønsker. Det føles også godt, på en litt vond måte. Uheldigvis blir jeg nødt for å jobbe rett etterpå, så jeg får ikke feiret utfordringen før senere, og da føles det ikke likt.

Jeg ble anbefalt Brandi Carlile, men det er noe som skurrer. Men The story kan være digg innimellom. Fordi den tar litt av. Akkurat som jeg føler for å gjøre etter utfordringen i morgen. Kan høre på musikk istedet. Trine Rein i bilen.

Da jeg snakket med min gamle lærer i dag, følte jeg meg helt fantastisk. Jeg visste ikke at jeg likte henne så godt, egentlig trodde jeg at jeg mislikte henne litt, for hun var litt fjern. Samtidig er hun veldig tilstede i det menneskelige. Bare fordi jeg fortalte hva kjæresten min jobber med, visste hun at jeg hadde fått ny kjæreste fra sist vi snakket. Vi snakker om et menneske som følger med. Jeg kjenner også at hun bryr seg om meg. Jeg ser at hun er glad i meg. Og jeg har lyst til å klemme henne, og si at jeg har savnet henne. Kanskje gjør jeg det. En gang. Kanskje kan jeg skrive noe til henne. Når skolen er vel over. Kanskje det. Kanskje blir hun en av de lærerne man har kontakt med når skolen er over. Kanskje det.

Samtale mellom meg og meg.

Hallo?
Hei hei.
Åh, der var du. Jeg trodde jeg hadde mistet deg.
Neida, jeg er her.
Hvorfor har jeg ikke sett deg på lenge?
Du har vært opptatt.
Åh. Åja.
Jeg har spørsmål.
Spør ivei.
Jeg kjenner ikke meg selv igjen.
Det var ikke et spørsmål.
Nei. Jeg ser det.
Prøv igjen.
Hvorfor kjenner jeg ikke meg selv igjen?
Nåvel. Hva ved deg selv er det som virker ukjent?
Reaksjonene mine. Måten jeg forholder meg til verden. Mine egne tanker om meg selv.
Hva er det som er ulikt fra hva du mener er det selvet du kjenner?
Jeg er engstelig og usikker, og så tenker jeg negativt om meg selv om tilværelsen.
Hele tiden?
Nei, men mer enn før.
Så det er ikke helt ukjent?
Nei, kanskje ikke helt ukjent.
Hvorfor sier du at du ikke kjenner deg selv igjen, da?
Fordi jeg kjenner meg selv som mer optimistisk og trygg.
Så den du kjenner er: optimistisk og trygg, men iblant engstelig, usikker og negativ?
Ja.
Og nå, hvordan ser du deg selv nå?
Omvendt. Engstelig, usikker og negativ, og iblant optimistisk og trygg.
Ok.
Jeg vil tilbake til det jeg kjenner.
Hva med å finne frem til noe nytt som du kan trives med?
Jo, det kan funke det og. Hvordan?
Hvordan tror du?
Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvordan man kvitter seg med engstelighet, usikkerhet og negtivitet.
Men vet du hvordan du forsterker trygghet og optimisme?
Sånn generelt?
Ja, om du vil.
Ved å gjøre ting jeg mestrer, og ved å tørre å gjøre nye ting, men bare om jeg mestrer det.
Hva betyr det å mestre for deg?
Å få til det jeg vil.
Så om du bestemmer deg for et mål har du først mestret når du når målet?
Ja.
Setter du høye mål for deg selv?
Ja.
Alltid?
Ja.
Hva er målet med disse spørsmålene du stiller?
Å få svar.
Bare det?
Ja, eller, svarene må føre til en løsning på problemet mitt.
Ok.
Jeg vil ikke ha det sånn lenger. Det er vanskelig.
Har du hatt det mye vanskelig?
Ja, men ikke sammenlignet med andre.
Ikke sammenlignet med andre. Men det er ingen andre som lever ditt liv?
Nei, det er bare meg.
Så, bare deg, har du hatt det mye vanskelig?
Ja.
Ok.
Det går opp og ned. Men nå er det vanskeligere enn før.
Hvorfor er det vanskeligere?
Fordi jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg reagerer annerledes enn før. Jeg har aldri hatt det vanskelig så lenge før.
Kanskje er det derfor du ikke kjenner deg selv igjen, fordi det varer lenger enn tidligere?
Ja, kanskje.
Kanskje det også er derfor du føler at balansen har endret seg?
Fra trygg til usikker?
Ja.
Jo.
Tidligere har du hatt det mye vanskelig, men det har vart over korte perioder.
Ja.
Nå har du det vanskelig og det varer lenge.
Ja.
Så du har aldri vært her før, på dette stedet hvor du har det vanskelig over lengre tid?
Nei.
Nei.
Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke kjenner meg selv igjen?
Nei, det er ikke så rart.
Jeg har jo aldri kommet hit i meg selv. Ikke lenge nok til at det plager meg som nå.
Så det har ikke plaget deg tidligere?
Nei, for det har gått over. Jeg har løst problemet og funnet tilbake til meg selv.
Med deg selv mener du den trygge og optimistiske?
Ja.
Så når du er engstelig, usikker og negativ er du ikke deg selv?
Nei. Eller jo. Men jeg er ikke den jeg vil være, og det er ubehagelig å være der.
Men selv om disse egenskapene ikke er en del av den du vil være, kan du akseptere at de likevel er en del av deg?
Nesten ikke.
Synes du det er vanskelig å ha det ubehagelig?
Veldig vanskelig.
Er det slik at ubehaget ved å være usikker er verre enn selve følelsen av usikkerhet?
Ja, for det varer lenger.
Det varer lenger?
Ja, ubehaget kommer etterpå, når usikkerheten er borte. Det er tankene rundt.
Tankene.
Ja, de negative tankene om meg selv.
Sier du negative ting til deg selv etter du har vært usikker?
Ja. På den måten blir det dobbelt opp. Først usikker og så negativ.
Hva vil du gjøre med tankene?
Kvitte meg med dem.
Hvordan?
Slutte å tenke dem.
Ok. Noe annet?
Prøve å tenke andre tanker. Tanker som er positive.
Ja. Så, hittil skal du gjøre ting du mestrer og tenke positive tanker. Høres det overkommelig ut?
Både ja og nei. Det er vanskelig.
Kan du akseptere at det må være vanskelig?
Ja.
Kan du akseptere at det at du har det vanskelig og er i ubalanse kan gjøre det ekstra vanskelig for deg?
Ja.
Aksepterer du din egen ubalanse?
Nei. Kanskje etterhvert. Jeg må bevise for meg selv og omverdenen at jeg ikke er så teit og barnslig og vanskelig som jeg er nå. At trygge og optimistiske meg fremdeles eksisterer.
Det er viktig for deg?
Ja, det er det jeg trenger. Å få det bedre og bli trygg og optimistisk igjen.
De går nok hånd i hånd, tror du ikke?
Jo. Det tror jeg.
Bra. Inntil da, når føler du deg trygg og optimistisk?
Når jeg er sammen med andre, og det er god stemning.
Aldri når du er alene?
Sjelden. Da gjør jeg ting som gjør at jeg slipper å tenke.
Hva med akkurat nå? Føler du deg trygg?
Ja. Jeg tenker at jeg snylter på din trygghet og optimisme.
Men hvem er jeg?
Du er meg.
Ja. Så hvem sin trygghet og optimisme er det du bruker av?
Min egen.
Ja. Din egen. Du trenger ikke noen andre til å støtte deg.
Nei, kanskje ikke, men det føles ofte sånn. Som om jeg faller når jeg blir alene.
Har du falt hittil?
Nei.
Så hvorfor tror du fremdeles at du kommer til å falle?
Fordi det føles sånn. Jeg stoler ikke på meg selv.
Hvorfor ikke?
Fordi jeg ikke har funnet balanse i ubalansen. Jeg vet ikke at jeg klarer å stå.
Men det gjør du. Du har fremdeles en bit trygghet og optimisme i deg. Det bare er like lite synlig som jeg har vært.
Ja, for jeg så deg ikke.
Men jeg var her hele tiden. Og jeg kommer til å være her. Alltid.
Fint. Det gjør meg glad og lettet.
Og trygg? Og optimistisk?
Ja. Det og.
Bra.
Går du?
Ja. Gjør det deg engstelig?
Ja. Ganske.
Blir du usikker?
Ja. Men det gjør ingenting. Jeg klarer meg selv.
Ja, det gjør du.
Bare gå. Jeg klarer meg selv.
Ha det, da.
Ha det.

Det går trott å skrive.

Musikk og gamle følelser

Det at lukt får frem gamle tanker og følelser, det er en kjent sak. Nesa går jo rett opp i hjernen, det er verdens korteste vei fra sans til hjerne. Men jeg mener bestemt at musikk har akkurat samme virkning. Kanskje ikke i samme grad, men i stor nok grad til at man påvirkes.

Jeg satt nettopp på en sang som sendte meg tilbake til en følelse jeg trodde jeg var kvitt. Problemet mitt er at jeg ikke vet om følelsen kommer til å bli borte. Vel, på en måte vet jeg det, for jeg har vært gjennom akkurat det samme før. Men da tok det fire år før jeg roet meg.

Er jeg dømt til å føle gamle følelser resten av livet? Ha.. Jeg blir helt matt av tanken. Disse følelsene av desperasjon og lengsel er til å kveles av. Jeg skulle ønske jeg ikke var så mye out there den gangen da. Notat til selvet: La dem gå. Bare la dem gå.

Livet

Jeg blir litt satt ut av hele opplegget. Det er så mye kontakt overalt. Var livet enklere før internett, eller virket det bare enklere fordi jeg var barn?

Vel vel. Det skal livet ha, det kaster deg rundt i sirkler du aldri kommer ut av. Litt som det forsøket hvor de holdt aper fanget i en trommel som roterte, slik at de aldri kunne legge seg ned for å hvile eller sove. Det er livet. Du tumler til du dør.

Søndag.

Det er sånt som skjer..

Wow. Når hendte dét at jeg kan gå rett bort til en halvt bekjent og lire av meg komplimenter som bare vokser frem i luften mellom oss? Jeg ble ikke flau før etterpå, da jeg innså hva hun egentlig hadde oppfattet. Da var det for sent. Jeg hadde ved et uhell servert en saftig replikk som i grunnen er skikkelig upassende, med tanke på at jeg snart er godt gift.

Og hva er greia med meg og å ta folk på magen? Seriøst. Jeg tar alle på magen. Jeg vil ta alle på magen. Hvorfor i all verdens land og rike vil jeg det? Det har jeg aldri gjort før, men nå gjør jeg det stadig vekk.

Wow. Kanskje det kom av min virkelig hundre prosent mangel på interesse, en dæsj empati og en trygghet som hører samlivet til. Jeg bare er sjokkert over min noncharlante behandling av damen, kjekk og grei og full av selvtillit. Visste virkelig ikke at jeg hadde det i meg.

Frynser og punktum

Heh. Det var interessant. Jeg traff ei bekjent jente i går som jeg har tenkt på om jeg vil sende en mail til, som for å plukke opp trådene av en litt frynsete relasjon. Jeg bruker tiden før jeg sovner til å tenke på hva jeg vil skrive, natten på å drømme om møtet som fikser relasjonen, og morgenen på å tenke videre på formuleringen av ordene. Så går jeg inn på facebook for å se an situasjonen, og finner at vi ikke lenger er venner. Og jeg tenker "hun har slettet meg!". Men så ser jeg antall venner og at hun er venner med venner av meg som ikke egentlig er hennes venner, og jeg tenker igjen "Ah, jeg slettet henne...". Jeg prøver å huske når jeg gjorde det, og hvorfor. Og jeg undrer på hvorvidt jeg fremdeles har nr hennes. Til slutt slår det meg at det var nok en grunn til at jeg slettet henne, selv om jeg fremdeles er usikker på om det faktisk var jeg som gjorde det, og kanskje det er grunn nok i seg selv til å la frynsene danse på egenhånd. Så kan jeg befinne meg lenger inn på duken og drite i at hun blir en av dem. Når det kommer til stykket har jeg ikke tid. Hun satt sitt punktum. Jeg må sette mitt.

Usagt.

Når man er blitt så vant med å fortelle om alt man opplever, er det en underlig følelse å holde noe tilbake. På den ene siden føles det som en løgn, men på den andre siden handler det om å velge sine kamper. Velge med mer omhu. Likevel føles det som om jeg har tapt. Dog, dette er kun en følelse, og trenger ikke ha noe med virkeligheten å gjøre. I det lange løp tror jeg at dette tapet fører til suksess.

Jeg er stolt av meg selv i dag. I går viste jeg for første gang at jeg var sint til en venn. Sint på situasjonen. Sint på henne. Sint på begge. Bare sint. Jeg viste det helt ærlig. Så plutselig gikk det helt over, fordi jeg skjønte at sinnet kom fra frykt. Usikkerhet.

Og selv om jeg vanligvis bruker tid på å snakke om disse følelsene, har jeg valgt å la det ligge. Det skal ligge til jeg ikke lenger føler noen frykt. Først da er jeg moden for å snakke om det. Det føles helt enormt. Det er en mestringsfølelse jeg ikke har kjent på lenge. Jeg føler at jeg vokser.

I det siste har jeg følt meg som et barn. Eller en ungdom. Jeg har gjort masse som har ført til at jeg er blitt satt på plass. Kjeftet på. Fått tilsnakk. Jeg har tatt feil gang på gang. Jeg har gjort galt gang på gang. Og etterpå har jeg fått høre det. Samtidig som det gjør at jeg lærer hva som er akseptabel oppførsel og ikke, har det den deilige funksjonen at jeg holder meg unna trøbbel også fordi jeg er så lei av å få kjeft. Forhåpentligvis hjelper førstnevnte meg med sistnevnte.

Men jeg blir også usikker. Når det føles som om jeg stadig vekk taper, uansett hva jeg gjør. Jeg har følt meg helt mislykket lenge nå. Liten. Barnslig. Umoden. Uselvstendig. Nå føles det som om jeg er på vei ut derfra, men det er mange små steg og mange små seire som skal til for å bygge opp selvtillitten jeg har mistet gjennom de siste månedene.

Jeg har vel aldri vært vant med å gjøre så mange feil. Og hvertfall ikke få kjeft. Kanskje om jeg hadde vært en mer opprørsk unge, ville jeg vært mindre opprørsk nå, eller hvertfall ikke tatt det så tungt når jeg først har gjort noe feil. Det er rart med det.

Jeg sier i alle fall ingenting. Så får vi se. Hadde vært digg å være litt mer føyelig. Litt rundere i kantene. Eller bare ikke kantete i det hele tatt. Så får jeg håpe at det som forblir usagt ikke bygger seg opp til en stor, stygg sprettball som til slutt bare MÅ ut. Jeg har makta.

Vente

Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg synes om venting. Men jeg heller mot å mislike.
Noe venting kan oppfattes som bra, men for meg er mesteparten bare en pine.
Vente på beskjed, vente på kjæresten, vente på fritid, vente på telefon fra veterinæren, vente på Goudot, vente vente vente.
Jeg misliker å vente på disse tingene. Det ligger så mye og hviler på alt jeg venter på. Både forventning og bekymring. I følge Luhrmann er bekymring like nyttig som å prøve å løse en algebraligning ved å tygge tyggis. Jeg er forsåvidt enig i det, men bekymring har en annen rolle. Den skaper en forventning om det verste, og dersom det verste faktsik inntrer, var man forberedt på det. Såvel det ikke går over styr.

Denne uken har jeg sett to rolletolkninger som gjorde at jeg følte meg truffet. Den første var Torvald i "Et dukkehjem" på Trøndelag teater. Den andre var Nina i "Black swan" på Klingenberg kino. Det var selvfølgelig deler jeg også ikke kjente meg igjen i, som hhv total egoisme og sinnsykdom, men det som traff meg traff så midt på at jeg kommer til å granske meg selv litt ekstra i tiden fremover. Ikke at jeg tror at min skjebne ligner i større grad, men det er trekk ved mitt sinn som er skremmende likt deres.

Jeg prøver å ikke bekymre meg for alt jeg venter på. Nå og alltid. Samtidig forbereder jeg meg på det verste, slik at dårlige nyheter ikke sjokkerer. Det siste jeg trenger er dårlige nyheter.

Jeg passer på

Jeg sitter på sengen og surfer med et velkjent sug i magen. Han ligger på madrassen ved siden av og leser Don Rosas "Skrue - liv og levnet", min signerte utgave. Og jeg passer på.
Jeg passer på at grønnsakene er usynlige, men tilstede.
Jeg passer på at de grunnleggende behov stadig er dekket.
Jeg passer på at han ikke er redd.
Jeg passer på at han hører etter når noen snakker.
Jeg passer på at alt som kan føre til mas blir hemmeliggjort.
Jeg passer på at jeg ler når han forteller vitser.
Jeg passer på at neglene blir klippet og hendene vasket.
Jeg passer på.

Jeg kjenner nesten hver minste krik og krok i hans sinnelag. For han er litt min.

Og suget i magen gir seg litt, mens jeg tenker på de rette tingene.

Hvordan fungerer mekanismen savn-mistro? Hvordan kan det ha seg at følelsen av å være avhengig av et annet menneske resulterer i angrep og søken etter feil og mangler? Hvis man så er avhengig av dette mennesket, vil det ikke da lønne seg å overse det som gjør en usikker?

Ja. Myrstå vipper.
Jeg kjenner en følelse jeg ikke har kjent på lenge. Det er som å komme ut av dvale. En driv. En slags merkelig engasjert optimisme. Som om jeg endelig kjenner min egen styrke bygge seg opp midt i brystet. En varme jeg ikke kan forklare. Fokus- og temposkifte på en gang.

Digg.

Var det følelsen av å ta feil, eller var det et faktum?

Første dag

Det gjør meg rastløs å sitte inne på en solskinnsdag. Spesielt en dag som dette, når tid og rom plutselig er tomt, og jeg må fylle det helt alene.
For meg er det enklere å være alene når jeg er singel, for da mangler jeg ingen spesiell. Samtidig kan det være verre ellers, fordi jeg mangler noen generelt.

Mamma fortalte meg en gang at savn er et mål på hvor godt man har det sammen. Jo mer savn og lengsel, jo bedre er det man har. Det tror jeg på, kloke mor.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var jo knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som som växer

och det som stänger.

Karin Boye

Ani DiFranco - Amendment

Venner. Familie. Kjærester. Det er mange mennesker som beveger seg inn og ut og langs periferien i livet. Noen trodde man kom til å bli der for alltid, og andre hadde man ingen spesiell interesse av at holder kontakten, men hva da når det blir omvendt? Hva gjør man når mennesker forsvinner ut av livet, selv om man gjerne vil ha dem der? Hvordan kutter man kontakten med noen som er bestemt på å bli?

Lei av

Det føles ganske jævlig når man er så vanskelig å ha med å gjøre at ens nærmeste må ha pauser for å komme seg gjennom dagene. Jeg skulle ønske jeg kunne ta pause. Fra meg selv.

• Jeg er lei av at jeg må komme til det punktet at jeg gråter før jeg blir hørt.
• Jeg er lei av å kjenne dyp sjalusi. Flere ganger om dagen.
• Jeg er lei av å bli så frustrert at jeg brøler i sinne.
• Jeg er lei av å kjempe imot mine egne tanker.
• Jeg er lei av separasjonsangsten.
• Jeg er lei av at det er så mye ved meg som må tas hensyn til.
• Jeg er lei av å tvile på meg selv.
• Jeg er lei av usikkerheten.
• Jeg er lei av å føle meg uverdig.
• Jeg er lei av å ha behov for grunnleggende bekreftelser.
• Jeg er lei av å være ustabil.
• Jeg er lei av å være humørsyk.
• Jeg er lei av å føle meg ekskludert fordi jeg ikke drikker alkohol.
• Jeg er lei av at jeg aldri viser følelser til familien min.
• Jeg er lei av å beskytte meg.
• Jeg er lei av å være stenansikt.
• Jeg er lei av å være meg. Her.

Jeg skrev et dikt. Et sint dikt. Som egentlig mest var sårt.

Til bursdagen min ønsker jeg meg en ukes opphold i terapicamp.

Gravel

Drøm..

I natt hadde jeg en forferdelig spennende drøm. Den grenset til et mareritt. Vi leste slutten av Harry Potter i går. Jeg har lest den før, men det er topp å lese igjen. Men jeg tror absolutt det påvirket drømmene mine. Aller mest fordi Nagini var der. Eller, det var en slange, og jeg kalte den Nagini, selv om det ikke hadde noe med Voldemort å gjøre. Den var ond og jagde meg.

Det var noen helt intense øyeblikk i drømmen jeg husker veldig godt. Jeg våknet flere ganger mot slutten, men sovnet raskt tilbake i den samme drømmen. Og den var så innmari kompleks. Jeg husker spesielt en jente med blå øyne som var en slags frelser. Hun stod i enden av et smug, og jeg visste at jeg kunne stole på at hun var god. Hun var blå overalt, blå øyne, blå kjole, blått blått. Og hun gav meg alt jeg trengte for å kjempe videre. Inn i en verden hvor jeg svevde, på en sykkel.

Men helt fra begynnelsen var jeg angst. Jeg hadde ikke angst. Jeg var angst. Kunne ikke stole på noen. Plutselig var jeg fanget i en butikk og måtte flykte. Plutselig var en jente fra skolen der, som distraksjon fra noe annet og jeg var kjempeinteressert i alt hun kunne fortelle, og plutselig var jeg på Karl Johan, og Nagini kom snikende. Angrep.

Da jeg våknet til vekkerklokka var jeg utslitt. Og litt engstelig for å sovne til drømmen igjen. Det var altfor spennende.

Jeg hadde kysset den blå jenta i drømmen. Det var en mening med det, jeg gjorde det ikke uten videre. Likevel følte jeg meg utro da jeg våknet. Som om jeg virkelig hadde gjort det. For det var en så tydelig og klar drøm. Alt var så virkelig. Som om alle drømmer hittil har vært på en liten mobilskjerm, og dette var HD-kino. Og det var så rart å fly. Det var helt intenst.

På en måte vil jeg tilbake. For å gjenoppleve. Samtidig orker jeg ikke. Det ble for mye dødsangst. Alt det gode ble farget av vondt.

Da jeg så jenta fra skolen ble jeg flau. Hun har vært innom en drøm tidligere. Og jeg føler alltid at folk jeg drømmer om vet det. Selv om vi aldri har utvekslet ett ord. Vi bare lever parallelt og har skap på samme rekke.

Men. Uavhengig av alt jeg følte idet jeg våknet, krøp jeg tettere inntil og kjente at virkeligheten er god. Innimellom de mye mindre dramatiske slaga. Sammenlignet med drømmeverden.

Ubesvart ubetydelighet

Jeg har fått skrivesperre. Alt jeg trenger å skrive om føles trivielt når jeg leser det. Det er som om mitt indre liv ikke lenger interesserer meg. Og da er det nok vanskelig å tro at det kan interessere noen andre.

Hvordan stiller man spørsmål man ikke vil høre svaret på? Jeg har to spørsmål. Jeg ønsker at svaret skal være nei på begge. Men dersom et eller begge er ja, vil jeg bli både såret, skuffet og muligens sint. Kan man forberede seg på begge svar, og ta det imot på samme måte? Vil jeg takle skuffelsen? Hvor lang tid trenger jeg på å bearbeide svaret?

Kanskje, hvis jeg brenner inne med det lenge nok, vil jeg være mest lettet over å få et svar, uansett hvilken vei det vipper, og ikke reagere så mye som jeg tror. Hva er det verste som kan skje? Jeg har allerede følt på det, sett det for meg. Det som har skjedd har skjedd. Sant?

Risikerer jeg egentlig noe som helst?

Vanskelige spørsmål jeg vil bestemme svaret på. Kanskje fordi jeg tenker at om det blir ja, så er det for ille for meg å håndtere? Muligens undervurderer jeg meg selv. Fikk klar beskjed i dag om at jeg "måtte tåle såpass", om noe jeg ikke tålte for en stund siden. Og jeg tåler det sånn litt. Kanskje. Etterhvert.

Kanskje det er lurt å vente til pms-monsteret har brølt seg ferdig, og klandrearmen har trukket seg tilbake i skallet sitt. Ah, noen ganger skulle jeg ønske livet var litt tøffere, slik at man slapp å henge seg opp i sånne småting.

Fantastisk enfoldig tentamenskilde!

HAHAHAHAHAHAHAHA!

Budskapet i Amalie Skrams "Den røde gardin" er at man ikke må kjøpe røde gardiner!

Les! Jeg trodde han var ironisk, men næhei hvor det går.

rofl og lol.

Stemmeløs

Jeg mistet stemmen for to dager siden. Nå høres jeg ut som en forkjølet Jenny Skavland og forskrekkede blikk sendes min vei rett som det er, skulle jeg uttale noen obligatoriske fraser gjennom dagen. Jeg har aldri blitt hes uten å være skikkelig forkjølet. Nå bare plutselig ble det slik.

Sist jeg mistet stemmen helt var jeg kanskje syv år. Da kunne jeg ikke snakke en hel dag. Jeg husker at jeg skulle sove, så jeg lå helt i ro og var stille. Ut av ingenting gikk det opp for meg at jeg ikke kunne lage en eneste lyd. Det føltes som å ikke få puste. Så jeg prøvde å snakke, men det gikk ikke.

Innimellom, når selv den sprekkende whiskystemmen svikter, kjenner jeg den samme følelsen av ikke å få puste. Det varer veldig kort, men lenge nok til at jeg havner tilbake til syv år gamle meg som gikk en dag uten å si ett ord.

Så sitter jeg her og er syk på stemmen, og lurer på hvordan det gikk til. Og innser at jeg har kritisk lav selvinnsikt. Om noen hadde fortalt meg om mitt liv som noen andres, ville jeg umyndiggjort dem og sendt dem på et halvt års ferie, med terapi for kropp og sinn.

Min egen overvurdering av meg selv har ført til en rovdrift jeg ikke har sett maken til. Jeg forstod heller ikke at det var rovdrift før jeg gråtende hulket ut til min nybakte norsklærer disse to korte setningene: "Jeg er så sliten. Jeg har altfor mye å gjøre." Så gikk det noen timer og stemmen min var på hell.

Goddårligdagsang

Despicable me - Pharrell Williams

Mennesker. Og meg.

Det er så mange mennesker som etterlater seg avtrykk. Noen dypere enn andre, men likefullt avtrykk. Som man kan kjenne senere i blaff av melankolsk erindring. Det fungerer på samme måte som med skogsstier. Jo mer sølete, dess dypere avtrykk.

Internett gir mulighet til å dvele ved disse menneskene. Minnes dem helt ut av det blå. Jeg undres om hvorvidt jeg ville husket dem, var det ikke for det.

Jeg føler jeg har vokst tre årringer på en helg. Og i løpet av høstsemesteret vil jeg ha vokst førti til. Jeg husker at jeg syntes perioden omkring 18 år var jeg under så rask og stor utvikling at jeg ble sliten av det. Kanskje er det ikke like dramatisk nå, men jeg har tro på at på den andre siden av jul, er det med en litt annen holdning til liv og levnet jeg trasker omkring med.

Svartsjuka 2

Jeg var sjalu igjen. Og jeg var det helt bevisst. Og så slo det meg: Er dette egentlig noen trussel? Nei. Så absolutt ikke.

Og så slo det meg 2: Det kan hun få.

Og da var jeg ikke like sjalu lenger.