Drømmene mine er veldig tilfredsstillende for tiden. Ikke bare fører nettene til at én dag blir til en annen, men jeg nyter bildene og følelsene som kommer med.
I natt drømte jeg om henne igjen. Hun bare var der. Hang med meg. Det var bare jeg som kunne se henne. Hun hadde langt hår, som da vi gikk på ungdomsskolen. Jeg setter så utrolig stor pris på å drømme om henne. Håper det aldri slutter.
Jeg lurer på om hun noen gang blir eldre i drømmene, eller om det stopper ved tjue og et halvt. I natt var hun yngre, og på en måte var jeg også det, men samtidig ikke.
Jeg føler at jeg har kommet til et sted hvor jeg kan snakke høyt om henne uten å gråte. Føler et vemod, men klarer å holde desperasjonen på avstand. Det er godt.
I morgen skal jeg kaste meg uti noe jeg ikke vet om jeg får til slik jeg ønsker. Det føles også godt, på en litt vond måte. Uheldigvis blir jeg nødt for å jobbe rett etterpå, så jeg får ikke feiret utfordringen før senere, og da føles det ikke likt.
Jeg ble anbefalt Brandi Carlile, men det er noe som skurrer. Men The story kan være digg innimellom. Fordi den tar litt av. Akkurat som jeg føler for å gjøre etter utfordringen i morgen. Kan høre på musikk istedet. Trine Rein i bilen.
Da jeg snakket med min gamle lærer i dag, følte jeg meg helt fantastisk. Jeg visste ikke at jeg likte henne så godt, egentlig trodde jeg at jeg mislikte henne litt, for hun var litt fjern. Samtidig er hun veldig tilstede i det menneskelige. Bare fordi jeg fortalte hva kjæresten min jobber med, visste hun at jeg hadde fått ny kjæreste fra sist vi snakket. Vi snakker om et menneske som følger med. Jeg kjenner også at hun bryr seg om meg. Jeg ser at hun er glad i meg. Og jeg har lyst til å klemme henne, og si at jeg har savnet henne. Kanskje gjør jeg det. En gang. Kanskje kan jeg skrive noe til henne. Når skolen er vel over. Kanskje det. Kanskje blir hun en av de lærerne man har kontakt med når skolen er over. Kanskje det.