Frynser og punktum

Heh. Det var interessant. Jeg traff ei bekjent jente i går som jeg har tenkt på om jeg vil sende en mail til, som for å plukke opp trådene av en litt frynsete relasjon. Jeg bruker tiden før jeg sovner til å tenke på hva jeg vil skrive, natten på å drømme om møtet som fikser relasjonen, og morgenen på å tenke videre på formuleringen av ordene. Så går jeg inn på facebook for å se an situasjonen, og finner at vi ikke lenger er venner. Og jeg tenker "hun har slettet meg!". Men så ser jeg antall venner og at hun er venner med venner av meg som ikke egentlig er hennes venner, og jeg tenker igjen "Ah, jeg slettet henne...". Jeg prøver å huske når jeg gjorde det, og hvorfor. Og jeg undrer på hvorvidt jeg fremdeles har nr hennes. Til slutt slår det meg at det var nok en grunn til at jeg slettet henne, selv om jeg fremdeles er usikker på om det faktisk var jeg som gjorde det, og kanskje det er grunn nok i seg selv til å la frynsene danse på egenhånd. Så kan jeg befinne meg lenger inn på duken og drite i at hun blir en av dem. Når det kommer til stykket har jeg ikke tid. Hun satt sitt punktum. Jeg må sette mitt.