Hallo?
Hei hei.
Åh, der var du. Jeg trodde jeg hadde mistet deg.
Neida, jeg er her.
Hvorfor har jeg ikke sett deg på lenge?
Du har vært opptatt.
Åh. Åja.
Jeg har spørsmål.
Spør ivei.
Jeg kjenner ikke meg selv igjen.
Det var ikke et spørsmål.
Nei. Jeg ser det.
Prøv igjen.
Hvorfor kjenner jeg ikke meg selv igjen?
Nåvel. Hva ved deg selv er det som virker ukjent?
Reaksjonene mine. Måten jeg forholder meg til verden. Mine egne tanker om meg selv.
Hva er det som er ulikt fra hva du mener er det selvet du kjenner?
Jeg er engstelig og usikker, og så tenker jeg negativt om meg selv om tilværelsen.
Hele tiden?
Nei, men mer enn før.
Så det er ikke helt ukjent?
Nei, kanskje ikke helt ukjent.
Hvorfor sier du at du ikke kjenner deg selv igjen, da?
Fordi jeg kjenner meg selv som mer optimistisk og trygg.
Så den du kjenner er: optimistisk og trygg, men iblant engstelig, usikker og negativ?
Ja.
Og nå, hvordan ser du deg selv nå?
Omvendt. Engstelig, usikker og negativ, og iblant optimistisk og trygg.
Ok.
Jeg vil tilbake til det jeg kjenner.
Hva med å finne frem til noe nytt som du kan trives med?
Jo, det kan funke det og. Hvordan?
Hvordan tror du?
Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvordan man kvitter seg med engstelighet, usikkerhet og negtivitet.
Men vet du hvordan du forsterker trygghet og optimisme?
Sånn generelt?
Ja, om du vil.
Ved å gjøre ting jeg mestrer, og ved å tørre å gjøre nye ting, men bare om jeg mestrer det.
Hva betyr det å mestre for deg?
Å få til det jeg vil.
Så om du bestemmer deg for et mål har du først mestret når du når målet?
Ja.
Setter du høye mål for deg selv?
Ja.
Alltid?
Ja.
Hva er målet med disse spørsmålene du stiller?
Å få svar.
Bare det?
Ja, eller, svarene må føre til en løsning på problemet mitt.
Ok.
Jeg vil ikke ha det sånn lenger. Det er vanskelig.
Har du hatt det mye vanskelig?
Ja, men ikke sammenlignet med andre.
Ikke sammenlignet med andre. Men det er ingen andre som lever ditt liv?
Nei, det er bare meg.
Så, bare deg, har du hatt det mye vanskelig?
Ja.
Ok.
Det går opp og ned. Men nå er det vanskeligere enn før.
Hvorfor er det vanskeligere?
Fordi jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg reagerer annerledes enn før. Jeg har aldri hatt det vanskelig så lenge før.
Kanskje er det derfor du ikke kjenner deg selv igjen, fordi det varer lenger enn tidligere?
Ja, kanskje.
Kanskje det også er derfor du føler at balansen har endret seg?
Fra trygg til usikker?
Ja.
Jo.
Tidligere har du hatt det mye vanskelig, men det har vart over korte perioder.
Ja.
Nå har du det vanskelig og det varer lenge.
Ja.
Så du har aldri vært her før, på dette stedet hvor du har det vanskelig over lengre tid?
Nei.
Nei.
Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke kjenner meg selv igjen?
Nei, det er ikke så rart.
Jeg har jo aldri kommet hit i meg selv. Ikke lenge nok til at det plager meg som nå.
Så det har ikke plaget deg tidligere?
Nei, for det har gått over. Jeg har løst problemet og funnet tilbake til meg selv.
Med deg selv mener du den trygge og optimistiske?
Ja.
Så når du er engstelig, usikker og negativ er du ikke deg selv?
Nei. Eller jo. Men jeg er ikke den jeg vil være, og det er ubehagelig å være der.
Men selv om disse egenskapene ikke er en del av den du vil være, kan du akseptere at de likevel er en del av deg?
Nesten ikke.
Synes du det er vanskelig å ha det ubehagelig?
Veldig vanskelig.
Er det slik at ubehaget ved å være usikker er verre enn selve følelsen av usikkerhet?
Ja, for det varer lenger.
Det varer lenger?
Ja, ubehaget kommer etterpå, når usikkerheten er borte. Det er tankene rundt.
Tankene.
Ja, de negative tankene om meg selv.
Sier du negative ting til deg selv etter du har vært usikker?
Ja. På den måten blir det dobbelt opp. Først usikker og så negativ.
Hva vil du gjøre med tankene?
Kvitte meg med dem.
Hvordan?
Slutte å tenke dem.
Ok. Noe annet?
Prøve å tenke andre tanker. Tanker som er positive.
Ja. Så, hittil skal du gjøre ting du mestrer og tenke positive tanker. Høres det overkommelig ut?
Både ja og nei. Det er vanskelig.
Kan du akseptere at det må være vanskelig?
Ja.
Kan du akseptere at det at du har det vanskelig og er i ubalanse kan gjøre det ekstra vanskelig for deg?
Ja.
Aksepterer du din egen ubalanse?
Nei. Kanskje etterhvert. Jeg må bevise for meg selv og omverdenen at jeg ikke er så teit og barnslig og vanskelig som jeg er nå. At trygge og optimistiske meg fremdeles eksisterer.
Det er viktig for deg?
Ja, det er det jeg trenger. Å få det bedre og bli trygg og optimistisk igjen.
De går nok hånd i hånd, tror du ikke?
Jo. Det tror jeg.
Bra. Inntil da, når føler du deg trygg og optimistisk?
Når jeg er sammen med andre, og det er god stemning.
Aldri når du er alene?
Sjelden. Da gjør jeg ting som gjør at jeg slipper å tenke.
Hva med akkurat nå? Føler du deg trygg?
Ja. Jeg tenker at jeg snylter på din trygghet og optimisme.
Men hvem er jeg?
Du er meg.
Ja. Så hvem sin trygghet og optimisme er det du bruker av?
Min egen.
Ja. Din egen. Du trenger ikke noen andre til å støtte deg.
Nei, kanskje ikke, men det føles ofte sånn. Som om jeg faller når jeg blir alene.
Har du falt hittil?
Nei.
Så hvorfor tror du fremdeles at du kommer til å falle?
Fordi det føles sånn. Jeg stoler ikke på meg selv.
Hvorfor ikke?
Fordi jeg ikke har funnet balanse i ubalansen. Jeg vet ikke at jeg klarer å stå.
Men det gjør du. Du har fremdeles en bit trygghet og optimisme i deg. Det bare er like lite synlig som jeg har vært.
Ja, for jeg så deg ikke.
Men jeg var her hele tiden. Og jeg kommer til å være her. Alltid.
Fint. Det gjør meg glad og lettet.
Og trygg? Og optimistisk?
Ja. Det og.
Bra.
Går du?
Ja. Gjør det deg engstelig?
Ja. Ganske.
Blir du usikker?
Ja. Men det gjør ingenting. Jeg klarer meg selv.
Ja, det gjør du.
Bare gå. Jeg klarer meg selv.
Ha det, da.
Ha det.