Vente

Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg synes om venting. Men jeg heller mot å mislike.
Noe venting kan oppfattes som bra, men for meg er mesteparten bare en pine.
Vente på beskjed, vente på kjæresten, vente på fritid, vente på telefon fra veterinæren, vente på Goudot, vente vente vente.
Jeg misliker å vente på disse tingene. Det ligger så mye og hviler på alt jeg venter på. Både forventning og bekymring. I følge Luhrmann er bekymring like nyttig som å prøve å løse en algebraligning ved å tygge tyggis. Jeg er forsåvidt enig i det, men bekymring har en annen rolle. Den skaper en forventning om det verste, og dersom det verste faktsik inntrer, var man forberedt på det. Såvel det ikke går over styr.

Denne uken har jeg sett to rolletolkninger som gjorde at jeg følte meg truffet. Den første var Torvald i "Et dukkehjem" på Trøndelag teater. Den andre var Nina i "Black swan" på Klingenberg kino. Det var selvfølgelig deler jeg også ikke kjente meg igjen i, som hhv total egoisme og sinnsykdom, men det som traff meg traff så midt på at jeg kommer til å granske meg selv litt ekstra i tiden fremover. Ikke at jeg tror at min skjebne ligner i større grad, men det er trekk ved mitt sinn som er skremmende likt deres.

Jeg prøver å ikke bekymre meg for alt jeg venter på. Nå og alltid. Samtidig forbereder jeg meg på det verste, slik at dårlige nyheter ikke sjokkerer. Det siste jeg trenger er dårlige nyheter.

Jeg passer på

Jeg sitter på sengen og surfer med et velkjent sug i magen. Han ligger på madrassen ved siden av og leser Don Rosas "Skrue - liv og levnet", min signerte utgave. Og jeg passer på.
Jeg passer på at grønnsakene er usynlige, men tilstede.
Jeg passer på at de grunnleggende behov stadig er dekket.
Jeg passer på at han ikke er redd.
Jeg passer på at han hører etter når noen snakker.
Jeg passer på at alt som kan føre til mas blir hemmeliggjort.
Jeg passer på at jeg ler når han forteller vitser.
Jeg passer på at neglene blir klippet og hendene vasket.
Jeg passer på.

Jeg kjenner nesten hver minste krik og krok i hans sinnelag. For han er litt min.

Og suget i magen gir seg litt, mens jeg tenker på de rette tingene.

Hvordan fungerer mekanismen savn-mistro? Hvordan kan det ha seg at følelsen av å være avhengig av et annet menneske resulterer i angrep og søken etter feil og mangler? Hvis man så er avhengig av dette mennesket, vil det ikke da lønne seg å overse det som gjør en usikker?

Ja. Myrstå vipper.
Jeg kjenner en følelse jeg ikke har kjent på lenge. Det er som å komme ut av dvale. En driv. En slags merkelig engasjert optimisme. Som om jeg endelig kjenner min egen styrke bygge seg opp midt i brystet. En varme jeg ikke kan forklare. Fokus- og temposkifte på en gang.

Digg.

Var det følelsen av å ta feil, eller var det et faktum?