Jeg har fått skrivesperre. Alt jeg trenger å skrive om føles trivielt når jeg leser det. Det er som om mitt indre liv ikke lenger interesserer meg. Og da er det nok vanskelig å tro at det kan interessere noen andre.
Hvordan stiller man spørsmål man ikke vil høre svaret på? Jeg har to spørsmål. Jeg ønsker at svaret skal være nei på begge. Men dersom et eller begge er ja, vil jeg bli både såret, skuffet og muligens sint. Kan man forberede seg på begge svar, og ta det imot på samme måte? Vil jeg takle skuffelsen? Hvor lang tid trenger jeg på å bearbeide svaret?
Kanskje, hvis jeg brenner inne med det lenge nok, vil jeg være mest lettet over å få et svar, uansett hvilken vei det vipper, og ikke reagere så mye som jeg tror. Hva er det verste som kan skje? Jeg har allerede følt på det, sett det for meg. Det som har skjedd har skjedd. Sant?
Risikerer jeg egentlig noe som helst?
Vanskelige spørsmål jeg vil bestemme svaret på. Kanskje fordi jeg tenker at om det blir ja, så er det for ille for meg å håndtere? Muligens undervurderer jeg meg selv. Fikk klar beskjed i dag om at jeg "måtte tåle såpass", om noe jeg ikke tålte for en stund siden. Og jeg tåler det sånn litt. Kanskje. Etterhvert.
Kanskje det er lurt å vente til pms-monsteret har brølt seg ferdig, og klandrearmen har trukket seg tilbake i skallet sitt. Ah, noen ganger skulle jeg ønske livet var litt tøffere, slik at man slapp å henge seg opp i sånne småting.