Wow. Når hendte dét at jeg kan gå rett bort til en halvt bekjent og lire av meg komplimenter som bare vokser frem i luften mellom oss? Jeg ble ikke flau før etterpå, da jeg innså hva hun egentlig hadde oppfattet. Da var det for sent. Jeg hadde ved et uhell servert en saftig replikk som i grunnen er skikkelig upassende, med tanke på at jeg snart er godt gift.
Og hva er greia med meg og å ta folk på magen? Seriøst. Jeg tar alle på magen. Jeg vil ta alle på magen. Hvorfor i all verdens land og rike vil jeg det? Det har jeg aldri gjort før, men nå gjør jeg det stadig vekk.
Wow. Kanskje det kom av min virkelig hundre prosent mangel på interesse, en dæsj empati og en trygghet som hører samlivet til. Jeg bare er sjokkert over min noncharlante behandling av damen, kjekk og grei og full av selvtillit. Visste virkelig ikke at jeg hadde det i meg.