I natt hadde jeg en forferdelig spennende drøm. Den grenset til et mareritt. Vi leste slutten av Harry Potter i går. Jeg har lest den før, men det er topp å lese igjen. Men jeg tror absolutt det påvirket drømmene mine. Aller mest fordi Nagini var der. Eller, det var en slange, og jeg kalte den Nagini, selv om det ikke hadde noe med Voldemort å gjøre. Den var ond og jagde meg.
Det var noen helt intense øyeblikk i drømmen jeg husker veldig godt. Jeg våknet flere ganger mot slutten, men sovnet raskt tilbake i den samme drømmen. Og den var så innmari kompleks. Jeg husker spesielt en jente med blå øyne som var en slags frelser. Hun stod i enden av et smug, og jeg visste at jeg kunne stole på at hun var god. Hun var blå overalt, blå øyne, blå kjole, blått blått. Og hun gav meg alt jeg trengte for å kjempe videre. Inn i en verden hvor jeg svevde, på en sykkel.
Men helt fra begynnelsen var jeg angst. Jeg hadde ikke angst. Jeg var angst. Kunne ikke stole på noen. Plutselig var jeg fanget i en butikk og måtte flykte. Plutselig var en jente fra skolen der, som distraksjon fra noe annet og jeg var kjempeinteressert i alt hun kunne fortelle, og plutselig var jeg på Karl Johan, og Nagini kom snikende. Angrep.
Da jeg våknet til vekkerklokka var jeg utslitt. Og litt engstelig for å sovne til drømmen igjen. Det var altfor spennende.
Jeg hadde kysset den blå jenta i drømmen. Det var en mening med det, jeg gjorde det ikke uten videre. Likevel følte jeg meg utro da jeg våknet. Som om jeg virkelig hadde gjort det. For det var en så tydelig og klar drøm. Alt var så virkelig. Som om alle drømmer hittil har vært på en liten mobilskjerm, og dette var HD-kino. Og det var så rart å fly. Det var helt intenst.
På en måte vil jeg tilbake. For å gjenoppleve. Samtidig orker jeg ikke. Det ble for mye dødsangst. Alt det gode ble farget av vondt.
Da jeg så jenta fra skolen ble jeg flau. Hun har vært innom en drøm tidligere. Og jeg føler alltid at folk jeg drømmer om vet det. Selv om vi aldri har utvekslet ett ord. Vi bare lever parallelt og har skap på samme rekke.
Men. Uavhengig av alt jeg følte idet jeg våknet, krøp jeg tettere inntil og kjente at virkeligheten er god. Innimellom de mye mindre dramatiske slaga. Sammenlignet med drømmeverden.