Jeg mistet stemmen for to dager siden. Nå høres jeg ut som en forkjølet Jenny Skavland og forskrekkede blikk sendes min vei rett som det er, skulle jeg uttale noen obligatoriske fraser gjennom dagen. Jeg har aldri blitt hes uten å være skikkelig forkjølet. Nå bare plutselig ble det slik.
Sist jeg mistet stemmen helt var jeg kanskje syv år. Da kunne jeg ikke snakke en hel dag. Jeg husker at jeg skulle sove, så jeg lå helt i ro og var stille. Ut av ingenting gikk det opp for meg at jeg ikke kunne lage en eneste lyd. Det føltes som å ikke få puste. Så jeg prøvde å snakke, men det gikk ikke.
Innimellom, når selv den sprekkende whiskystemmen svikter, kjenner jeg den samme følelsen av ikke å få puste. Det varer veldig kort, men lenge nok til at jeg havner tilbake til syv år gamle meg som gikk en dag uten å si ett ord.
Så sitter jeg her og er syk på stemmen, og lurer på hvordan det gikk til. Og innser at jeg har kritisk lav selvinnsikt. Om noen hadde fortalt meg om mitt liv som noen andres, ville jeg umyndiggjort dem og sendt dem på et halvt års ferie, med terapi for kropp og sinn.
Min egen overvurdering av meg selv har ført til en rovdrift jeg ikke har sett maken til. Jeg forstod heller ikke at det var rovdrift før jeg gråtende hulket ut til min nybakte norsklærer disse to korte setningene: "Jeg er så sliten. Jeg har altfor mye å gjøre." Så gikk det noen timer og stemmen min var på hell.