Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg synes om venting. Men jeg heller mot å mislike.
Noe venting kan oppfattes som bra, men for meg er mesteparten bare en pine.
Vente på beskjed, vente på kjæresten, vente på fritid, vente på telefon fra veterinæren, vente på Goudot, vente vente vente.
Jeg misliker å vente på disse tingene. Det ligger så mye og hviler på alt jeg venter på. Både forventning og bekymring. I følge Luhrmann er bekymring like nyttig som å prøve å løse en algebraligning ved å tygge tyggis. Jeg er forsåvidt enig i det, men bekymring har en annen rolle. Den skaper en forventning om det verste, og dersom det verste faktsik inntrer, var man forberedt på det. Såvel det ikke går over styr.
Denne uken har jeg sett to rolletolkninger som gjorde at jeg følte meg truffet. Den første var Torvald i "Et dukkehjem" på Trøndelag teater. Den andre var Nina i "Black swan" på Klingenberg kino. Det var selvfølgelig deler jeg også ikke kjente meg igjen i, som hhv total egoisme og sinnsykdom, men det som traff meg traff så midt på at jeg kommer til å granske meg selv litt ekstra i tiden fremover. Ikke at jeg tror at min skjebne ligner i større grad, men det er trekk ved mitt sinn som er skremmende likt deres.
Jeg prøver å ikke bekymre meg for alt jeg venter på. Nå og alltid. Samtidig forbereder jeg meg på det verste, slik at dårlige nyheter ikke sjokkerer. Det siste jeg trenger er dårlige nyheter.