Stemmeløs

Jeg mistet stemmen for to dager siden. Nå høres jeg ut som en forkjølet Jenny Skavland og forskrekkede blikk sendes min vei rett som det er, skulle jeg uttale noen obligatoriske fraser gjennom dagen. Jeg har aldri blitt hes uten å være skikkelig forkjølet. Nå bare plutselig ble det slik.

Sist jeg mistet stemmen helt var jeg kanskje syv år. Da kunne jeg ikke snakke en hel dag. Jeg husker at jeg skulle sove, så jeg lå helt i ro og var stille. Ut av ingenting gikk det opp for meg at jeg ikke kunne lage en eneste lyd. Det føltes som å ikke få puste. Så jeg prøvde å snakke, men det gikk ikke.

Innimellom, når selv den sprekkende whiskystemmen svikter, kjenner jeg den samme følelsen av ikke å få puste. Det varer veldig kort, men lenge nok til at jeg havner tilbake til syv år gamle meg som gikk en dag uten å si ett ord.

Så sitter jeg her og er syk på stemmen, og lurer på hvordan det gikk til. Og innser at jeg har kritisk lav selvinnsikt. Om noen hadde fortalt meg om mitt liv som noen andres, ville jeg umyndiggjort dem og sendt dem på et halvt års ferie, med terapi for kropp og sinn.

Min egen overvurdering av meg selv har ført til en rovdrift jeg ikke har sett maken til. Jeg forstod heller ikke at det var rovdrift før jeg gråtende hulket ut til min nybakte norsklærer disse to korte setningene: "Jeg er så sliten. Jeg har altfor mye å gjøre." Så gikk det noen timer og stemmen min var på hell.

Goddårligdagsang

Despicable me - Pharrell Williams

Mennesker. Og meg.

Det er så mange mennesker som etterlater seg avtrykk. Noen dypere enn andre, men likefullt avtrykk. Som man kan kjenne senere i blaff av melankolsk erindring. Det fungerer på samme måte som med skogsstier. Jo mer sølete, dess dypere avtrykk.

Internett gir mulighet til å dvele ved disse menneskene. Minnes dem helt ut av det blå. Jeg undres om hvorvidt jeg ville husket dem, var det ikke for det.

Jeg føler jeg har vokst tre årringer på en helg. Og i løpet av høstsemesteret vil jeg ha vokst førti til. Jeg husker at jeg syntes perioden omkring 18 år var jeg under så rask og stor utvikling at jeg ble sliten av det. Kanskje er det ikke like dramatisk nå, men jeg har tro på at på den andre siden av jul, er det med en litt annen holdning til liv og levnet jeg trasker omkring med.

Svartsjuka 2

Jeg var sjalu igjen. Og jeg var det helt bevisst. Og så slo det meg: Er dette egentlig noen trussel? Nei. Så absolutt ikke.

Og så slo det meg 2: Det kan hun få.

Og da var jeg ikke like sjalu lenger.

Platynurk

Etter å ha byttet den ukentlige mengden vann fra akvariet titter jeg inn for å se hvordan flyteplantene ligger. De ligger fint. Jeg sjekker om de tre blå skilpaddene fremdeles står på alle fire. Jepp. Men der! I hulrommet under rota, der svømmer en bitteliten fisk. Den ser på meg. Jeg ser på den. Babyfisk? Så snart? I angst retter jeg blikket mot bøtta som er full av akvarievann. Har jeg fått med noen små? Puh. Nei. Jeg titter inn i akvariet igjen. Lille fisk? Sukk. Nei. Borte.

Jeg har hatt for mye å gjøre i det siste til å følge med på hva som skjer inni tanken. Fiskene har fått leve sitt eget liv, og det har de gjort til det usømmelige. Ikke mer enn to uker etter ankomst, og de har produsert baby(er)! Lille platybaby med de store, forskrekkede øynene. Gjennomsiktig og rar med sitt gjemmested under rota.

Velkommen, platynurk!

Frihet og virkelighetsflukt

I dag hadde jeg noen øyeblikk i absolutt frihet. Jeg følte meg som et barn helt fri for bekymringer. Jeg lo. Nei, jeg fniste. Jeg var rett og slett litt tullete, på en måte jeg ikke har vært på lenge. Ærlig tullete. Wow, jeg har aldri brukt bokstaven æ som første bokstav i en setning i blogen før. Så rar den ble. Æ.

Jeg har sett ferdig alle tre sesongene av Arrested Development. Skulle ønske det var fler, for det ble bare morsommere utover i serien. Men, nå kan jeg gå tilbake til å se på Ally McBeal. Og alle de andre seriene jeg har på gang. Veldig bra tidsfordriv, dette med tv-serier. Hm. Kanskje jeg skal benytte anledningen til å gå over på bøker, har en del i kø der også.

Jeg føler at jeg lever utenfor mitt eget liv. Jeg lever ikke i nuet, og ikke i fremtiden, men sånn midt i mellom. På et ikke-sted. Og det er veldig deilig å ha virkelighetsflukt i totalstimulerende ting som serier.

Jeg skulle brukt hele ettermiddagen på å lese og øve til kjemiprøven i morgen. Men jeg orket ikke. Det sa blæh da jeg startet, så jeg sluttet. Den er ny. Får se hvordan det går i morgen. Og jo, jeg har fått min første ikke-godkjente-rapport. Og det bryr meg ikke. Det er ikke signifikant. Hva skjer? Holder jeg på å bli gal? Noe er hvertfall på gang, men jeg vet ikke hva ennå. Jeg lever jo hverken i nuet eller fremtiden, så.

En eller annen nabo har et piano, og spiller ALLTID den samme melankolske, dystre melodien om og om igjen. Som om det var musikken til en dvd-meny de glemte å skru av. Om og om igjen.

Nå er det "Til Elise". Hm. Jeg måtte google det. Og sjekke om jeg hadde rett i at det var "Til Elise". Og det var det!

Jepp. Over og ut.