Når man er blitt så vant med å fortelle om alt man opplever, er det en underlig følelse å holde noe tilbake. På den ene siden føles det som en løgn, men på den andre siden handler det om å velge sine kamper. Velge med mer omhu. Likevel føles det som om jeg har tapt. Dog, dette er kun en følelse, og trenger ikke ha noe med virkeligheten å gjøre. I det lange løp tror jeg at dette tapet fører til suksess.
Jeg er stolt av meg selv i dag. I går viste jeg for første gang at jeg var sint til en venn. Sint på situasjonen. Sint på henne. Sint på begge. Bare sint. Jeg viste det helt ærlig. Så plutselig gikk det helt over, fordi jeg skjønte at sinnet kom fra frykt. Usikkerhet.
Og selv om jeg vanligvis bruker tid på å snakke om disse følelsene, har jeg valgt å la det ligge. Det skal ligge til jeg ikke lenger føler noen frykt. Først da er jeg moden for å snakke om det. Det føles helt enormt. Det er en mestringsfølelse jeg ikke har kjent på lenge. Jeg føler at jeg vokser.
I det siste har jeg følt meg som et barn. Eller en ungdom. Jeg har gjort masse som har ført til at jeg er blitt satt på plass. Kjeftet på. Fått tilsnakk. Jeg har tatt feil gang på gang. Jeg har gjort galt gang på gang. Og etterpå har jeg fått høre det. Samtidig som det gjør at jeg lærer hva som er akseptabel oppførsel og ikke, har det den deilige funksjonen at jeg holder meg unna trøbbel også fordi jeg er så lei av å få kjeft. Forhåpentligvis hjelper førstnevnte meg med sistnevnte.
Men jeg blir også usikker. Når det føles som om jeg stadig vekk taper, uansett hva jeg gjør. Jeg har følt meg helt mislykket lenge nå. Liten. Barnslig. Umoden. Uselvstendig. Nå føles det som om jeg er på vei ut derfra, men det er mange små steg og mange små seire som skal til for å bygge opp selvtillitten jeg har mistet gjennom de siste månedene.
Jeg har vel aldri vært vant med å gjøre så mange feil. Og hvertfall ikke få kjeft. Kanskje om jeg hadde vært en mer opprørsk unge, ville jeg vært mindre opprørsk nå, eller hvertfall ikke tatt det så tungt når jeg først har gjort noe feil. Det er rart med det.
Jeg sier i alle fall ingenting. Så får vi se. Hadde vært digg å være litt mer føyelig. Litt rundere i kantene. Eller bare ikke kantete i det hele tatt. Så får jeg håpe at det som forblir usagt ikke bygger seg opp til en stor, stygg sprettball som til slutt bare MÅ ut. Jeg har makta.