Lei av

Det føles ganske jævlig når man er så vanskelig å ha med å gjøre at ens nærmeste må ha pauser for å komme seg gjennom dagene. Jeg skulle ønske jeg kunne ta pause. Fra meg selv.

• Jeg er lei av at jeg må komme til det punktet at jeg gråter før jeg blir hørt.
• Jeg er lei av å kjenne dyp sjalusi. Flere ganger om dagen.
• Jeg er lei av å bli så frustrert at jeg brøler i sinne.
• Jeg er lei av å kjempe imot mine egne tanker.
• Jeg er lei av separasjonsangsten.
• Jeg er lei av at det er så mye ved meg som må tas hensyn til.
• Jeg er lei av å tvile på meg selv.
• Jeg er lei av usikkerheten.
• Jeg er lei av å føle meg uverdig.
• Jeg er lei av å ha behov for grunnleggende bekreftelser.
• Jeg er lei av å være ustabil.
• Jeg er lei av å være humørsyk.
• Jeg er lei av å føle meg ekskludert fordi jeg ikke drikker alkohol.
• Jeg er lei av at jeg aldri viser følelser til familien min.
• Jeg er lei av å beskytte meg.
• Jeg er lei av å være stenansikt.
• Jeg er lei av å være meg. Her.

Jeg skrev et dikt. Et sint dikt. Som egentlig mest var sårt.

Til bursdagen min ønsker jeg meg en ukes opphold i terapicamp.