Litt liv..

Overgangen fra å bo hjemme til å bo i Arendal er strevsom. Kan ikke huske å ha hatt en så problematisk overgang tidligere. I flyttesammenheng kanskje, men ikke alt det andre.

Pappa var her for å hjelpe med flytting. Det var godt. Han er så trygg. Jeg lurer på om jeg alltid har følt på en stemning mellom oss, eller om den har kommet i voksen alder. Det er som om det er noe uuttalt.

Jeg har denne følelsen med et par av vennene mine også. En nøling. En slags nærhet som man ikke helt vet om er der lenger. Som om man må finne ut av det fra gang til gang.

For tiden drømmer jeg mye om nærhet med vennene mine. I mange former. Det er underlig noen ganger å våkne opp fra å ha kysset en venninne i drømme, og så å fortsette livet som vanlig. Følelsen er så virkelig at jeg føler drømmen resten av morgenen. Det er nesten så jeg begynner å tvile på mine egne valg i livet. Men så går det et par timer, kanskje avslører jeg drømmen min til noen, og så forsvinner den ut av tankene. Livet føles normalt igjen.

Jeg lurer på om det overhodet er mulig for noen å forstå.

Jeg hører på Heather Nova.

Pappa kalte hunden for Cara her om dagen. Det var hyggelig. Gjør ingenting om han fortsetter med det. Liker også når han kaller meg Cara.

Livet med hund er igang. Enn så lenge er det sommerferie og innflytt og innpass som er altoppslukende, så det går nok tid før jeg får kjent på hva det egentlig betyr for meg.

Føler meg ikke helt på plass eller tilpass ennå. Det var fint med pappa her, da føler jeg meg alltid hjemme. Men stedet. Mangelen på venner.

Vi skal, om vi slutter å furte, kanskje en tur til Jaffis i dag. Da får jeg litt venner. Skulle ønske Jaffis alltid var på Hove, så jeg hadde fri tilgang på venner alltid. Eller at alle vennene mine bare kunne flytte sammen med meg. Ja.

Savner.

Glede i ensom

Jeg føler meg så vanvittig ensom.

Men det er ting som gjør meg glad.

Samværet med Frøya.
Å høre tassingen over parketten.
Kjøpe nytt.
Sol.
Stryking og kos.
Å tenke på praktiske løsninger, som hvordan å fikse en skapdør.
Potensialet.
Og vennene mine, selv om å tenke på dem og savne dem er det som gjør at jeg føler meg mest ensom.

Og det å ikke kunne snakke om det. Kanskje mest.

Sort

Jeg brølte.
Jeg rev dyna vekk, kastet kroppen gjennom rommet og brølte.
Hun hysjet på meg.
Jeg hveste. Spente hele kroppen og skrek hest.
Kastet dynene. Slo mot skapdøra.
Og brølte igjen.
Sloss med armene.
Beina.
Magen.
Musklene brølte motstand og sint kraft.
Bare sint.
Hun fanget meg.
Tvang meg ned.
Motstand.
Holdt meg nede. Kroppen sin rundt min.
Kroppen snerret.
Sint.
SINT.
Harde muskler. Stive sener. Sterke bein.
Bare helt sint.
Kald og het og sint.
Rask pust.
Pesing.
Stiv kropp. I stødige armer.
Armer som, nerve for nerve, gav slipp.
Like sort. Like stiv.
Men i ro.

Følelsen av at noe hardnet i meg. Som om da resten av musklene hvilte under dyna igjen, var deler av hjertet forstenet. En hard bit i kroppens viktigste muskel.

Bitterhet. Mistillit. Sinne.

10. juli

10. fuckings juli

fuckings 10. fuckings juli

Jævla drittdag. Jævla fuckings drittdag. Fuckings jævla fuckings drittdag.