Det går trott å skrive.

Musikk og gamle følelser

Det at lukt får frem gamle tanker og følelser, det er en kjent sak. Nesa går jo rett opp i hjernen, det er verdens korteste vei fra sans til hjerne. Men jeg mener bestemt at musikk har akkurat samme virkning. Kanskje ikke i samme grad, men i stor nok grad til at man påvirkes.

Jeg satt nettopp på en sang som sendte meg tilbake til en følelse jeg trodde jeg var kvitt. Problemet mitt er at jeg ikke vet om følelsen kommer til å bli borte. Vel, på en måte vet jeg det, for jeg har vært gjennom akkurat det samme før. Men da tok det fire år før jeg roet meg.

Er jeg dømt til å føle gamle følelser resten av livet? Ha.. Jeg blir helt matt av tanken. Disse følelsene av desperasjon og lengsel er til å kveles av. Jeg skulle ønske jeg ikke var så mye out there den gangen da. Notat til selvet: La dem gå. Bare la dem gå.

Livet

Jeg blir litt satt ut av hele opplegget. Det er så mye kontakt overalt. Var livet enklere før internett, eller virket det bare enklere fordi jeg var barn?

Vel vel. Det skal livet ha, det kaster deg rundt i sirkler du aldri kommer ut av. Litt som det forsøket hvor de holdt aper fanget i en trommel som roterte, slik at de aldri kunne legge seg ned for å hvile eller sove. Det er livet. Du tumler til du dør.

Søndag.

Det er sånt som skjer..

Wow. Når hendte dét at jeg kan gå rett bort til en halvt bekjent og lire av meg komplimenter som bare vokser frem i luften mellom oss? Jeg ble ikke flau før etterpå, da jeg innså hva hun egentlig hadde oppfattet. Da var det for sent. Jeg hadde ved et uhell servert en saftig replikk som i grunnen er skikkelig upassende, med tanke på at jeg snart er godt gift.

Og hva er greia med meg og å ta folk på magen? Seriøst. Jeg tar alle på magen. Jeg vil ta alle på magen. Hvorfor i all verdens land og rike vil jeg det? Det har jeg aldri gjort før, men nå gjør jeg det stadig vekk.

Wow. Kanskje det kom av min virkelig hundre prosent mangel på interesse, en dæsj empati og en trygghet som hører samlivet til. Jeg bare er sjokkert over min noncharlante behandling av damen, kjekk og grei og full av selvtillit. Visste virkelig ikke at jeg hadde det i meg.

Frynser og punktum

Heh. Det var interessant. Jeg traff ei bekjent jente i går som jeg har tenkt på om jeg vil sende en mail til, som for å plukke opp trådene av en litt frynsete relasjon. Jeg bruker tiden før jeg sovner til å tenke på hva jeg vil skrive, natten på å drømme om møtet som fikser relasjonen, og morgenen på å tenke videre på formuleringen av ordene. Så går jeg inn på facebook for å se an situasjonen, og finner at vi ikke lenger er venner. Og jeg tenker "hun har slettet meg!". Men så ser jeg antall venner og at hun er venner med venner av meg som ikke egentlig er hennes venner, og jeg tenker igjen "Ah, jeg slettet henne...". Jeg prøver å huske når jeg gjorde det, og hvorfor. Og jeg undrer på hvorvidt jeg fremdeles har nr hennes. Til slutt slår det meg at det var nok en grunn til at jeg slettet henne, selv om jeg fremdeles er usikker på om det faktisk var jeg som gjorde det, og kanskje det er grunn nok i seg selv til å la frynsene danse på egenhånd. Så kan jeg befinne meg lenger inn på duken og drite i at hun blir en av dem. Når det kommer til stykket har jeg ikke tid. Hun satt sitt punktum. Jeg må sette mitt.

Usagt.

Når man er blitt så vant med å fortelle om alt man opplever, er det en underlig følelse å holde noe tilbake. På den ene siden føles det som en løgn, men på den andre siden handler det om å velge sine kamper. Velge med mer omhu. Likevel føles det som om jeg har tapt. Dog, dette er kun en følelse, og trenger ikke ha noe med virkeligheten å gjøre. I det lange løp tror jeg at dette tapet fører til suksess.

Jeg er stolt av meg selv i dag. I går viste jeg for første gang at jeg var sint til en venn. Sint på situasjonen. Sint på henne. Sint på begge. Bare sint. Jeg viste det helt ærlig. Så plutselig gikk det helt over, fordi jeg skjønte at sinnet kom fra frykt. Usikkerhet.

Og selv om jeg vanligvis bruker tid på å snakke om disse følelsene, har jeg valgt å la det ligge. Det skal ligge til jeg ikke lenger føler noen frykt. Først da er jeg moden for å snakke om det. Det føles helt enormt. Det er en mestringsfølelse jeg ikke har kjent på lenge. Jeg føler at jeg vokser.

I det siste har jeg følt meg som et barn. Eller en ungdom. Jeg har gjort masse som har ført til at jeg er blitt satt på plass. Kjeftet på. Fått tilsnakk. Jeg har tatt feil gang på gang. Jeg har gjort galt gang på gang. Og etterpå har jeg fått høre det. Samtidig som det gjør at jeg lærer hva som er akseptabel oppførsel og ikke, har det den deilige funksjonen at jeg holder meg unna trøbbel også fordi jeg er så lei av å få kjeft. Forhåpentligvis hjelper førstnevnte meg med sistnevnte.

Men jeg blir også usikker. Når det føles som om jeg stadig vekk taper, uansett hva jeg gjør. Jeg har følt meg helt mislykket lenge nå. Liten. Barnslig. Umoden. Uselvstendig. Nå føles det som om jeg er på vei ut derfra, men det er mange små steg og mange små seire som skal til for å bygge opp selvtillitten jeg har mistet gjennom de siste månedene.

Jeg har vel aldri vært vant med å gjøre så mange feil. Og hvertfall ikke få kjeft. Kanskje om jeg hadde vært en mer opprørsk unge, ville jeg vært mindre opprørsk nå, eller hvertfall ikke tatt det så tungt når jeg først har gjort noe feil. Det er rart med det.

Jeg sier i alle fall ingenting. Så får vi se. Hadde vært digg å være litt mer føyelig. Litt rundere i kantene. Eller bare ikke kantete i det hele tatt. Så får jeg håpe at det som forblir usagt ikke bygger seg opp til en stor, stygg sprettball som til slutt bare MÅ ut. Jeg har makta.