Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg synes om venting. Men jeg heller mot å mislike.
Noe venting kan oppfattes som bra, men for meg er mesteparten bare en pine.
Vente på beskjed, vente på kjæresten, vente på fritid, vente på telefon fra veterinæren, vente på Goudot, vente vente vente.
Jeg misliker å vente på disse tingene. Det ligger så mye og hviler på alt jeg venter på. Både forventning og bekymring. I følge Luhrmann er bekymring like nyttig som å prøve å løse en algebraligning ved å tygge tyggis. Jeg er forsåvidt enig i det, men bekymring har en annen rolle. Den skaper en forventning om det verste, og dersom det verste faktsik inntrer, var man forberedt på det. Såvel det ikke går over styr.
Denne uken har jeg sett to rolletolkninger som gjorde at jeg følte meg truffet. Den første var Torvald i "Et dukkehjem" på Trøndelag teater. Den andre var Nina i "Black swan" på Klingenberg kino. Det var selvfølgelig deler jeg også ikke kjente meg igjen i, som hhv total egoisme og sinnsykdom, men det som traff meg traff så midt på at jeg kommer til å granske meg selv litt ekstra i tiden fremover. Ikke at jeg tror at min skjebne ligner i større grad, men det er trekk ved mitt sinn som er skremmende likt deres.
Jeg prøver å ikke bekymre meg for alt jeg venter på. Nå og alltid. Samtidig forbereder jeg meg på det verste, slik at dårlige nyheter ikke sjokkerer. Det siste jeg trenger er dårlige nyheter.
lørdag 26. februar 2011
Jeg passer på
Jeg sitter på sengen og surfer med et velkjent sug i magen. Han ligger på madrassen ved siden av og leser Don Rosas "Skrue - liv og levnet", min signerte utgave. Og jeg passer på.
Jeg passer på at grønnsakene er usynlige, men tilstede.
Jeg passer på at de grunnleggende behov stadig er dekket.
Jeg passer på at han ikke er redd.
Jeg passer på at han hører etter når noen snakker.
Jeg passer på at alt som kan føre til mas blir hemmeliggjort.
Jeg passer på at jeg ler når han forteller vitser.
Jeg passer på at neglene blir klippet og hendene vasket.
Jeg passer på.
Jeg kjenner nesten hver minste krik og krok i hans sinnelag. For han er litt min.
Og suget i magen gir seg litt, mens jeg tenker på de rette tingene.
Jeg passer på at grønnsakene er usynlige, men tilstede.
Jeg passer på at de grunnleggende behov stadig er dekket.
Jeg passer på at han ikke er redd.
Jeg passer på at han hører etter når noen snakker.
Jeg passer på at alt som kan føre til mas blir hemmeliggjort.
Jeg passer på at jeg ler når han forteller vitser.
Jeg passer på at neglene blir klippet og hendene vasket.
Jeg passer på.
Jeg kjenner nesten hver minste krik og krok i hans sinnelag. For han er litt min.
Og suget i magen gir seg litt, mens jeg tenker på de rette tingene.
onsdag 16. februar 2011
tirsdag 15. februar 2011
onsdag 9. februar 2011
søndag 30. januar 2011
Første dag
Det gjør meg rastløs å sitte inne på en solskinnsdag. Spesielt en dag som dette, når tid og rom plutselig er tomt, og jeg må fylle det helt alene.
For meg er det enklere å være alene når jeg er singel, for da mangler jeg ingen spesiell. Samtidig kan det være verre ellers, fordi jeg mangler noen generelt.
Mamma fortalte meg en gang at savn er et mål på hvor godt man har det sammen. Jo mer savn og lengsel, jo bedre er det man har. Det tror jeg på, kloke mor.
For meg er det enklere å være alene når jeg er singel, for da mangler jeg ingen spesiell. Samtidig kan det være verre ellers, fordi jeg mangler noen generelt.
Mamma fortalte meg en gang at savn er et mål på hvor godt man har det sammen. Jo mer savn og lengsel, jo bedre er det man har. Det tror jeg på, kloke mor.
Ja visst gör det ont
Ja visst gör det ont när knoppar brister
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var jo knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som som växer
och det som stänger.
Karin Boye
Karin Boye
tirsdag 25. januar 2011
Venner. Familie. Kjærester. Det er mange mennesker som beveger seg inn og ut og langs periferien i livet. Noen trodde man kom til å bli der for alltid, og andre hadde man ingen spesiell interesse av at holder kontakten, men hva da når det blir omvendt? Hva gjør man når mennesker forsvinner ut av livet, selv om man gjerne vil ha dem der? Hvordan kutter man kontakten med noen som er bestemt på å bli?
torsdag 20. januar 2011
Lei av
Det føles ganske jævlig når man er så vanskelig å ha med å gjøre at ens nærmeste må ha pauser for å komme seg gjennom dagene. Jeg skulle ønske jeg kunne ta pause. Fra meg selv.
Til bursdagen min ønsker jeg meg en ukes opphold i terapicamp.
- Jeg er lei av at jeg må komme til det punktet at jeg gråter før jeg blir hørt.
- Jeg er lei av å kjenne dyp sjalusi. Flere ganger om dagen.
- Jeg er lei av å bli så frustrert at jeg brøler i sinne.
- Jeg er lei av å kjempe imot mine egne tanker.
- Jeg er lei av separasjonsangsten.
- Jeg er lei av at det er så mye ved meg som må tas hensyn til.
- Jeg er lei av å tvile på meg selv.
- Jeg er lei av usikkerheten.
- Jeg er lei av å føle meg uverdig.
- Jeg er lei av å ha behov for grunnleggende bekreftelser.
- Jeg er lei av å være ustabil.
- Jeg er lei av å være humørsyk.
- Jeg er lei av å føle meg ekskludert fordi jeg ikke drikker alkohol.
- Jeg er lei av at jeg aldri viser følelser til familien min.
- Jeg er lei av å beskytte meg.
- Jeg er lei av å være stenansikt.
- Jeg er lei av å være meg. Her.
Til bursdagen min ønsker jeg meg en ukes opphold i terapicamp.
mandag 17. januar 2011
Drøm..
I natt hadde jeg en forferdelig spennende drøm. Den grenset til et mareritt. Vi leste slutten av Harry Potter i går. Jeg har lest den før, men det er topp å lese igjen. Men jeg tror absolutt det påvirket drømmene mine. Aller mest fordi Nagini var der. Eller, det var en slange, og jeg kalte den Nagini, selv om det ikke hadde noe med Voldemort å gjøre. Den var ond og jagde meg.
Det var noen helt intense øyeblikk i drømmen jeg husker veldig godt. Jeg våknet flere ganger mot slutten, men sovnet raskt tilbake i den samme drømmen. Og den var så innmari kompleks. Jeg husker spesielt en jente med blå øyne som var en slags frelser. Hun stod i enden av et smug, og jeg visste at jeg kunne stole på at hun var god. Hun var blå overalt, blå øyne, blå kjole, blått blått. Og hun gav meg alt jeg trengte for å kjempe videre. Inn i en verden hvor jeg svevde, på en sykkel.
Men helt fra begynnelsen var jeg angst. Jeg hadde ikke angst. Jeg var angst. Kunne ikke stole på noen. Plutselig var jeg fanget i en butikk og måtte flykte. Plutselig var en jente fra skolen der, som distraksjon fra noe annet og jeg var kjempeinteressert i alt hun kunne fortelle, og plutselig var jeg på Karl Johan, og Nagini kom snikende. Angrep.
Da jeg våknet til vekkerklokka var jeg utslitt. Og litt engstelig for å sovne til drømmen igjen. Det var altfor spennende.
Jeg hadde kysset den blå jenta i drømmen. Det var en mening med det, jeg gjorde det ikke uten videre. Likevel følte jeg meg utro da jeg våknet. Som om jeg virkelig hadde gjort det. For det var en så tydelig og klar drøm. Alt var så virkelig. Som om alle drømmer hittil har vært på en liten mobilskjerm, og dette var HD-kino. Og det var så rart å fly. Det var helt intenst.
På en måte vil jeg tilbake. For å gjenoppleve. Samtidig orker jeg ikke. Det ble for mye dødsangst. Alt det gode ble farget av vondt.
Da jeg så jenta fra skolen ble jeg flau. Hun har vært innom en drøm tidligere. Og jeg føler alltid at folk jeg drømmer om vet det. Selv om vi aldri har utvekslet ett ord. Vi bare lever parallelt og har skap på samme rekke.
Men. Uavhengig av alt jeg følte idet jeg våknet, krøp jeg tettere inntil og kjente at virkeligheten er god. Innimellom de mye mindre dramatiske slaga. Sammenlignet med drømmeverden.
Det var noen helt intense øyeblikk i drømmen jeg husker veldig godt. Jeg våknet flere ganger mot slutten, men sovnet raskt tilbake i den samme drømmen. Og den var så innmari kompleks. Jeg husker spesielt en jente med blå øyne som var en slags frelser. Hun stod i enden av et smug, og jeg visste at jeg kunne stole på at hun var god. Hun var blå overalt, blå øyne, blå kjole, blått blått. Og hun gav meg alt jeg trengte for å kjempe videre. Inn i en verden hvor jeg svevde, på en sykkel.
Men helt fra begynnelsen var jeg angst. Jeg hadde ikke angst. Jeg var angst. Kunne ikke stole på noen. Plutselig var jeg fanget i en butikk og måtte flykte. Plutselig var en jente fra skolen der, som distraksjon fra noe annet og jeg var kjempeinteressert i alt hun kunne fortelle, og plutselig var jeg på Karl Johan, og Nagini kom snikende. Angrep.
Da jeg våknet til vekkerklokka var jeg utslitt. Og litt engstelig for å sovne til drømmen igjen. Det var altfor spennende.
Jeg hadde kysset den blå jenta i drømmen. Det var en mening med det, jeg gjorde det ikke uten videre. Likevel følte jeg meg utro da jeg våknet. Som om jeg virkelig hadde gjort det. For det var en så tydelig og klar drøm. Alt var så virkelig. Som om alle drømmer hittil har vært på en liten mobilskjerm, og dette var HD-kino. Og det var så rart å fly. Det var helt intenst.
På en måte vil jeg tilbake. For å gjenoppleve. Samtidig orker jeg ikke. Det ble for mye dødsangst. Alt det gode ble farget av vondt.
Da jeg så jenta fra skolen ble jeg flau. Hun har vært innom en drøm tidligere. Og jeg føler alltid at folk jeg drømmer om vet det. Selv om vi aldri har utvekslet ett ord. Vi bare lever parallelt og har skap på samme rekke.
Men. Uavhengig av alt jeg følte idet jeg våknet, krøp jeg tettere inntil og kjente at virkeligheten er god. Innimellom de mye mindre dramatiske slaga. Sammenlignet med drømmeverden.
Ubesvart ubetydelighet
Jeg har fått skrivesperre. Alt jeg trenger å skrive om føles trivielt når jeg leser det. Det er som om mitt indre liv ikke lenger interesserer meg. Og da er det nok vanskelig å tro at det kan interessere noen andre.
Hvordan stiller man spørsmål man ikke vil høre svaret på? Jeg har to spørsmål. Jeg ønsker at svaret skal være nei på begge. Men dersom et eller begge er ja, vil jeg bli både såret, skuffet og muligens sint. Kan man forberede seg på begge svar, og ta det imot på samme måte? Vil jeg takle skuffelsen? Hvor lang tid trenger jeg på å bearbeide svaret?
Kanskje, hvis jeg brenner inne med det lenge nok, vil jeg være mest lettet over å få et svar, uansett hvilken vei det vipper, og ikke reagere så mye som jeg tror. Hva er det verste som kan skje? Jeg har allerede følt på det, sett det for meg. Det som har skjedd har skjedd. Sant?
Risikerer jeg egentlig noe som helst?
Vanskelige spørsmål jeg vil bestemme svaret på. Kanskje fordi jeg tenker at om det blir ja, så er det for ille for meg å håndtere? Muligens undervurderer jeg meg selv. Fikk klar beskjed i dag om at jeg "måtte tåle såpass", om noe jeg ikke tålte for en stund siden. Og jeg tåler det sånn litt. Kanskje. Etterhvert.
Kanskje det er lurt å vente til pms-monsteret har brølt seg ferdig, og klandrearmen har trukket seg tilbake i skallet sitt. Ah, noen ganger skulle jeg ønske livet var litt tøffere, slik at man slapp å henge seg opp i sånne småting.
Hvordan stiller man spørsmål man ikke vil høre svaret på? Jeg har to spørsmål. Jeg ønsker at svaret skal være nei på begge. Men dersom et eller begge er ja, vil jeg bli både såret, skuffet og muligens sint. Kan man forberede seg på begge svar, og ta det imot på samme måte? Vil jeg takle skuffelsen? Hvor lang tid trenger jeg på å bearbeide svaret?
Kanskje, hvis jeg brenner inne med det lenge nok, vil jeg være mest lettet over å få et svar, uansett hvilken vei det vipper, og ikke reagere så mye som jeg tror. Hva er det verste som kan skje? Jeg har allerede følt på det, sett det for meg. Det som har skjedd har skjedd. Sant?
Risikerer jeg egentlig noe som helst?
Vanskelige spørsmål jeg vil bestemme svaret på. Kanskje fordi jeg tenker at om det blir ja, så er det for ille for meg å håndtere? Muligens undervurderer jeg meg selv. Fikk klar beskjed i dag om at jeg "måtte tåle såpass", om noe jeg ikke tålte for en stund siden. Og jeg tåler det sånn litt. Kanskje. Etterhvert.
Kanskje det er lurt å vente til pms-monsteret har brølt seg ferdig, og klandrearmen har trukket seg tilbake i skallet sitt. Ah, noen ganger skulle jeg ønske livet var litt tøffere, slik at man slapp å henge seg opp i sånne småting.
fredag 10. desember 2010
Fantastisk enfoldig tentamenskilde!
HAHAHAHAHAHAHAHA!
Budskapet i Amalie Skrams "Den røde gardin" er at man ikke må kjøpe røde gardiner!
Les! Jeg trodde han var ironisk, men næhei hvor det går.
rofl og lol.
Budskapet i Amalie Skrams "Den røde gardin" er at man ikke må kjøpe røde gardiner!
Les! Jeg trodde han var ironisk, men næhei hvor det går.
rofl og lol.
torsdag 25. november 2010
Stemmeløs
Jeg mistet stemmen for to dager siden. Nå høres jeg ut som en forkjølet Jenny Skavland og forskrekkede blikk sendes min vei rett som det er, skulle jeg uttale noen obligatoriske fraser gjennom dagen. Jeg har aldri blitt hes uten å være skikkelig forkjølet. Nå bare plutselig ble det slik.
Sist jeg mistet stemmen helt var jeg kanskje syv år. Da kunne jeg ikke snakke en hel dag. Jeg husker at jeg skulle sove, så jeg lå helt i ro og var stille. Ut av ingenting gikk det opp for meg at jeg ikke kunne lage en eneste lyd. Det føltes som å ikke få puste. Så jeg prøvde å snakke, men det gikk ikke.
Innimellom, når selv den sprekkende whiskystemmen svikter, kjenner jeg den samme følelsen av ikke å få puste. Det varer veldig kort, men lenge nok til at jeg havner tilbake til syv år gamle meg som gikk en dag uten å si ett ord.
Så sitter jeg her og er syk på stemmen, og lurer på hvordan det gikk til. Og innser at jeg har kritisk lav selvinnsikt. Om noen hadde fortalt meg om mitt liv som noen andres, ville jeg umyndiggjort dem og sendt dem på et halvt års ferie, med terapi for kropp og sinn.
Min egen overvurdering av meg selv har ført til en rovdrift jeg ikke har sett maken til. Jeg forstod heller ikke at det var rovdrift før jeg gråtende hulket ut til min nybakte norsklærer disse to korte setningene: "Jeg er så sliten. Jeg har altfor mye å gjøre." Så gikk det noen timer og stemmen min var på hell.
Sist jeg mistet stemmen helt var jeg kanskje syv år. Da kunne jeg ikke snakke en hel dag. Jeg husker at jeg skulle sove, så jeg lå helt i ro og var stille. Ut av ingenting gikk det opp for meg at jeg ikke kunne lage en eneste lyd. Det føltes som å ikke få puste. Så jeg prøvde å snakke, men det gikk ikke.
Innimellom, når selv den sprekkende whiskystemmen svikter, kjenner jeg den samme følelsen av ikke å få puste. Det varer veldig kort, men lenge nok til at jeg havner tilbake til syv år gamle meg som gikk en dag uten å si ett ord.
Så sitter jeg her og er syk på stemmen, og lurer på hvordan det gikk til. Og innser at jeg har kritisk lav selvinnsikt. Om noen hadde fortalt meg om mitt liv som noen andres, ville jeg umyndiggjort dem og sendt dem på et halvt års ferie, med terapi for kropp og sinn.
Min egen overvurdering av meg selv har ført til en rovdrift jeg ikke har sett maken til. Jeg forstod heller ikke at det var rovdrift før jeg gråtende hulket ut til min nybakte norsklærer disse to korte setningene: "Jeg er så sliten. Jeg har altfor mye å gjøre." Så gikk det noen timer og stemmen min var på hell.
søndag 7. november 2010
Mennesker. Og meg.
Det er så mange mennesker som etterlater seg avtrykk. Noen dypere enn andre, men likefullt avtrykk. Som man kan kjenne senere i blaff av melankolsk erindring. Det fungerer på samme måte som med skogsstier. Jo mer sølete, dess dypere avtrykk.
Internett gir mulighet til å dvele ved disse menneskene. Minnes dem helt ut av det blå. Jeg undres om hvorvidt jeg ville husket dem, var det ikke for det.
Jeg føler jeg har vokst tre årringer på en helg. Og i løpet av høstsemesteret vil jeg ha vokst førti til. Jeg husker at jeg syntes perioden omkring 18 år var jeg under så rask og stor utvikling at jeg ble sliten av det. Kanskje er det ikke like dramatisk nå, men jeg har tro på at på den andre siden av jul, er det med en litt annen holdning til liv og levnet jeg trasker omkring med.
Internett gir mulighet til å dvele ved disse menneskene. Minnes dem helt ut av det blå. Jeg undres om hvorvidt jeg ville husket dem, var det ikke for det.
Jeg føler jeg har vokst tre årringer på en helg. Og i løpet av høstsemesteret vil jeg ha vokst førti til. Jeg husker at jeg syntes perioden omkring 18 år var jeg under så rask og stor utvikling at jeg ble sliten av det. Kanskje er det ikke like dramatisk nå, men jeg har tro på at på den andre siden av jul, er det med en litt annen holdning til liv og levnet jeg trasker omkring med.
lørdag 6. november 2010
Svartsjuka 2
Jeg var sjalu igjen. Og jeg var det helt bevisst. Og så slo det meg: Er dette egentlig noen trussel? Nei. Så absolutt ikke.
Og så slo det meg 2: Det kan hun få.
Og da var jeg ikke like sjalu lenger.
Og så slo det meg 2: Det kan hun få.
Og da var jeg ikke like sjalu lenger.
Platynurk
Etter å ha byttet den ukentlige mengden vann fra akvariet titter jeg inn for å se hvordan flyteplantene ligger. De ligger fint. Jeg sjekker om de tre blå skilpaddene fremdeles står på alle fire. Jepp. Men der! I hulrommet under rota, der svømmer en bitteliten fisk. Den ser på meg. Jeg ser på den. Babyfisk? Så snart? I angst retter jeg blikket mot bøtta som er full av akvarievann. Har jeg fått med noen små? Puh. Nei. Jeg titter inn i akvariet igjen. Lille fisk? Sukk. Nei. Borte.
Jeg har hatt for mye å gjøre i det siste til å følge med på hva som skjer inni tanken. Fiskene har fått leve sitt eget liv, og det har de gjort til det usømmelige. Ikke mer enn to uker etter ankomst, og de har produsert baby(er)! Lille platybaby med de store, forskrekkede øynene. Gjennomsiktig og rar med sitt gjemmested under rota.
Velkommen, platynurk!
Jeg har hatt for mye å gjøre i det siste til å følge med på hva som skjer inni tanken. Fiskene har fått leve sitt eget liv, og det har de gjort til det usømmelige. Ikke mer enn to uker etter ankomst, og de har produsert baby(er)! Lille platybaby med de store, forskrekkede øynene. Gjennomsiktig og rar med sitt gjemmested under rota.
Velkommen, platynurk!
tirsdag 2. november 2010
Frihet og virkelighetsflukt
I dag hadde jeg noen øyeblikk i absolutt frihet. Jeg følte meg som et barn helt fri for bekymringer. Jeg lo. Nei, jeg fniste. Jeg var rett og slett litt tullete, på en måte jeg ikke har vært på lenge. Ærlig tullete. Wow, jeg har aldri brukt bokstaven æ som første bokstav i en setning i blogen før. Så rar den ble. Æ.
Jeg har sett ferdig alle tre sesongene av Arrested Development. Skulle ønske det var fler, for det ble bare morsommere utover i serien. Men, nå kan jeg gå tilbake til å se på Ally McBeal. Og alle de andre seriene jeg har på gang. Veldig bra tidsfordriv, dette med tv-serier. Hm. Kanskje jeg skal benytte anledningen til å gå over på bøker, har en del i kø der også.
Jeg føler at jeg lever utenfor mitt eget liv. Jeg lever ikke i nuet, og ikke i fremtiden, men sånn midt i mellom. På et ikke-sted. Og det er veldig deilig å ha virkelighetsflukt i totalstimulerende ting som serier.
Jeg skulle brukt hele ettermiddagen på å lese og øve til kjemiprøven i morgen. Men jeg orket ikke. Det sa blæh da jeg startet, så jeg sluttet. Den er ny. Får se hvordan det går i morgen. Og jo, jeg har fått min første ikke-godkjente-rapport. Og det bryr meg ikke. Det er ikke signifikant. Hva skjer? Holder jeg på å bli gal? Noe er hvertfall på gang, men jeg vet ikke hva ennå. Jeg lever jo hverken i nuet eller fremtiden, så.
En eller annen nabo har et piano, og spiller ALLTID den samme melankolske, dystre melodien om og om igjen. Som om det var musikken til en dvd-meny de glemte å skru av. Om og om igjen.
Nå er det "Til Elise". Hm. Jeg måtte google det. Og sjekke om jeg hadde rett i at det var "Til Elise". Og det var det!
Jepp. Over og ut.
Jeg har sett ferdig alle tre sesongene av Arrested Development. Skulle ønske det var fler, for det ble bare morsommere utover i serien. Men, nå kan jeg gå tilbake til å se på Ally McBeal. Og alle de andre seriene jeg har på gang. Veldig bra tidsfordriv, dette med tv-serier. Hm. Kanskje jeg skal benytte anledningen til å gå over på bøker, har en del i kø der også.
Jeg føler at jeg lever utenfor mitt eget liv. Jeg lever ikke i nuet, og ikke i fremtiden, men sånn midt i mellom. På et ikke-sted. Og det er veldig deilig å ha virkelighetsflukt i totalstimulerende ting som serier.
Jeg skulle brukt hele ettermiddagen på å lese og øve til kjemiprøven i morgen. Men jeg orket ikke. Det sa blæh da jeg startet, så jeg sluttet. Den er ny. Får se hvordan det går i morgen. Og jo, jeg har fått min første ikke-godkjente-rapport. Og det bryr meg ikke. Det er ikke signifikant. Hva skjer? Holder jeg på å bli gal? Noe er hvertfall på gang, men jeg vet ikke hva ennå. Jeg lever jo hverken i nuet eller fremtiden, så.
En eller annen nabo har et piano, og spiller ALLTID den samme melankolske, dystre melodien om og om igjen. Som om det var musikken til en dvd-meny de glemte å skru av. Om og om igjen.
Nå er det "Til Elise". Hm. Jeg måtte google det. Og sjekke om jeg hadde rett i at det var "Til Elise". Og det var det!
Jepp. Over og ut.
onsdag 27. oktober 2010
Jobbirritasjon
Når man etter den tiende mailen om hvordan timelistene på jobb skal sendes inn, mottar en personlig mail om å lese informasjonen nøye fordi man gjør det feil, er det ikke underlig om det nykker litt i kjeftesmella.
Jeg var like på nippet til å sende en irritert mail om hvor mange mailer jeg har fått med forskjellige beskjeder i hytt og vær, men jeg holdt meg. Selv om jeg kunne vært spart for den patroniserende tonen sekretæren la an i siste mail, lot jeg det gå, som det store, feilbarlige mennesket jeg er. Når det kommer til stykket er hun ikke verdt å bruke energi på, men fy søren så fristende det er å slenge med tastaturet og gi dem en tilbakemelding de sjelden har sett maken til. Snakk om STYR.
Send inn timeliste i excel til oss og mellomleder.
Send inn timeliste i exceltil oss og mellomleder. Tidsnok.
Send inn timeliste på egne nettsider. Og i excel til oss og mellomleder.
Send inn timeliste på egne nettsider. Ikke i excel.
Send inn i excel likevel, til oss og mellomleder.
Send inn timeliste på NYE nettsider! Og i excel, til oss og mellomleder.
Send inn timeliste bare på nettsider.
Send inn på nettsider og i excel til oss og mellomleder.. Helst lenge før fristen.
Send inn på nettsider og i excel til mellomleder.
Bare til mellomleder, sa vi.
Er det noen som viser forståelse for at jeg ikke gidder å lese noen av mailene jeg får fra jobben? Jeg lurer på: Dersom jeg sender alle jobbmailer til søppelpost, og ikke leser noen på et halvt år, vil det ha noe å si? Får jeg noe som helst nyttig ut av disse beskjedene? Think not.
Jeg var like på nippet til å sende en irritert mail om hvor mange mailer jeg har fått med forskjellige beskjeder i hytt og vær, men jeg holdt meg. Selv om jeg kunne vært spart for den patroniserende tonen sekretæren la an i siste mail, lot jeg det gå, som det store, feilbarlige mennesket jeg er. Når det kommer til stykket er hun ikke verdt å bruke energi på, men fy søren så fristende det er å slenge med tastaturet og gi dem en tilbakemelding de sjelden har sett maken til. Snakk om STYR.
Send inn timeliste i excel til oss og mellomleder.
Send inn timeliste i exceltil oss og mellomleder. Tidsnok.
Send inn timeliste på egne nettsider. Og i excel til oss og mellomleder.
Send inn timeliste på egne nettsider. Ikke i excel.
Send inn i excel likevel, til oss og mellomleder.
Send inn timeliste på NYE nettsider! Og i excel, til oss og mellomleder.
Send inn timeliste bare på nettsider.
Send inn på nettsider og i excel til oss og mellomleder.. Helst lenge før fristen.
Send inn på nettsider og i excel til mellomleder.
Bare til mellomleder, sa vi.
Er det noen som viser forståelse for at jeg ikke gidder å lese noen av mailene jeg får fra jobben? Jeg lurer på: Dersom jeg sender alle jobbmailer til søppelpost, og ikke leser noen på et halvt år, vil det ha noe å si? Får jeg noe som helst nyttig ut av disse beskjedene? Think not.
mandag 25. oktober 2010
Hvordan kan jeg være sjalu på dette da? Jeg har jo min kjæreste. Hun kan da vel ha sin? Vi har jo bare vært venner hele veien. Tenker jeg at dette vil endre dynamikken? Vel, det ville vært annerledes uansett. Hvorfor takler jeg dette dårlig? Æh! Jeg var ikke forberedt. Det kom liksom ut av ingensteder.
onsdag 20. oktober 2010
Svartsjuka.
Det er så fælt å være sjalu.
Først får man den forferdelige følelsen av mørke som sitter dypt inni kroppen. Samtidig som dette mørket sitter i meg, har jeg også en sur følelse av skam, fordi jeg vet at jeg er sjalu, og at sjalusi er en stygg del av meg selv. Iblant kan sjalusien rasjonaliseres bort, men på samme tid som mørket letter, synker en enda dypere skam over meg. Om jeg var taktisk holdt jeg sjalusien for meg selv, eller delte den med noen som kunne hjelpe meg. Sannsynligvis handlet jeg i sjalusiens vrede, og må gå tilbake og reparere skadene på andres sinn/hjerte og mest av alt: Min egen stolthet, som har fått seg en real trøkk. Jeg er flau, skamfull og føler meg veldig liten. Veldig liten.
Det beste botemiddelet mot sjalusi er motstand. Dette er ingen lett vei å gå, men alt annet jeg har prøvd har feilet. Å bli møtt med forståelse er alltid deilig, men det fórer sjalusijævelen. Forståelse fra en tredje part hjelper oftest, og det er her rasjonaliseringen kommer inn.
Når jeg står midt i det krangler jeg med meg selv samtidig som jeg krangler med andre. Blir sjalusien møtt får jævelen nye argumenter. Får sjalusien motstand blir mørket dypere og dypere, og jeg blir sint og sår. Men jeg tror at for å bekjempe sjalusien for godt, må motstanderen holde stand og stå imot. På dette området er nulltoleranse eneste vei.
Så jeg innfører nulltoleranse på sjalusi. Det får bli opp til meg å håndheve, og å utdanne nye rekrutter med samme mål: Fjern svartsjuka. Ut med sjalusien.
Først får man den forferdelige følelsen av mørke som sitter dypt inni kroppen. Samtidig som dette mørket sitter i meg, har jeg også en sur følelse av skam, fordi jeg vet at jeg er sjalu, og at sjalusi er en stygg del av meg selv. Iblant kan sjalusien rasjonaliseres bort, men på samme tid som mørket letter, synker en enda dypere skam over meg. Om jeg var taktisk holdt jeg sjalusien for meg selv, eller delte den med noen som kunne hjelpe meg. Sannsynligvis handlet jeg i sjalusiens vrede, og må gå tilbake og reparere skadene på andres sinn/hjerte og mest av alt: Min egen stolthet, som har fått seg en real trøkk. Jeg er flau, skamfull og føler meg veldig liten. Veldig liten.
Det beste botemiddelet mot sjalusi er motstand. Dette er ingen lett vei å gå, men alt annet jeg har prøvd har feilet. Å bli møtt med forståelse er alltid deilig, men det fórer sjalusijævelen. Forståelse fra en tredje part hjelper oftest, og det er her rasjonaliseringen kommer inn.
Når jeg står midt i det krangler jeg med meg selv samtidig som jeg krangler med andre. Blir sjalusien møtt får jævelen nye argumenter. Får sjalusien motstand blir mørket dypere og dypere, og jeg blir sint og sår. Men jeg tror at for å bekjempe sjalusien for godt, må motstanderen holde stand og stå imot. På dette området er nulltoleranse eneste vei.
Så jeg innfører nulltoleranse på sjalusi. Det får bli opp til meg å håndheve, og å utdanne nye rekrutter med samme mål: Fjern svartsjuka. Ut med sjalusien.
tirsdag 19. oktober 2010
Min personlige skjærsild
Jeg er på randen av noe. Absolutt ikke på sporet av noe, bare sittende akkurat på kanten, beina dinglende ut i noe jeg ikke vet helt hva er. Og det jeg sitter på er bare en smal plankebit, med noe på den andre siden også. Noe annet, som jeg heller ikke vet hva er. Ofte sitter jeg med beina på hver sin side, men iblant snur jeg meg og ser mot den ene siden, med begge beina hengende løst og nølende mot dette noe.
Skjærsilden er ikke noe godt sted å hvile rumpa. Jeg betaler min avlat og satser. Om det blir himmel eller helvete er irrelevant. Bare ikke dette. Insha'Allah.
Skjærsilden er ikke noe godt sted å hvile rumpa. Jeg betaler min avlat og satser. Om det blir himmel eller helvete er irrelevant. Bare ikke dette. Insha'Allah.
mandag 27. september 2010
Nye ting
Mottagelser som dette:
En-tu-si-as-me.
Ja, det var ikke bra. Den tar altfor stor plass i rommet.og
Nok en sånn "kjekt å ha"-ting. Det er forbrukersamfunnet.på hhv ny seng og nytt toastjern, eliminerer lysten til å stolt vise frem nye ting. Senga er faktisk ikke forbruksvare, men gjenbruksvare, og toastjernet måtte fornyes så vi ikke dør av teflonforgiftning. De hadde kanskje ikke toastjern før i tiden, men så hadde de heller ikke bil, fire par langrennsski eller datamaskiner. Heretter skal jeg mottas med entusiasme.
En-tu-si-as-me.
tirsdag 7. september 2010
Mamma og pappa
Jeg opplevde for første gang på 13 år at mamma og pappa satt alene sammen på kjøkkenet og pratet. Først spiste vi middag. Mamma kokkelerte mens pappa og jeg monterte min nye seng. Jeg hadde på forhånd lurt på hvordan det ville gå, men da vi satt der tok jeg absolutt intet ansvar og lot dem være akkurat det de er; mine foreldre. Sammen.
Etter middagen gikk jeg tilbake til rommet mitt for å fullføre sengemonteringen og senere gjøre lekser. Hele tiden til lyden av samtalende stemmer jeg har vært foruten i et drøyt halvt liv. Og det føltes så bra. Jeg kjente tryggheten i å høre pappas mørke bass mot mammas lyse latter. Og det er en romantisk tanke, og endelig uten barnlige forhåpninger, at pappa fremdeles får mamma til å le.
Hverken mamma eller pappa snakker med sine respektive bedre halvdeler slik de snakker med hverandre. Derfor har jeg lengtet. Derfor har jeg savnet. Og nå fikk jeg det. Og det gav meg ro.
Ro og en følelse av tilhørighet. Trygghet. Å få lov til å være helt og holdent barn. Er det slik de føler det, de som har foreldre som er sammen? Er det slik de normalt har det? I så fall, håper jeg den følelsen aldri blir tatt for gitt. For når man mangler den fra man er 10 - 23 år, er det sårt å minnes hva man har gått glipp av.
Søster red forbi like før middag. Vi gikk ut for å hilse på henne. Jeg så ansiktet hennes lyse opp idet hun så oss alle tre komme gående. Sånn hverdagslig en tirsdagskveld. Det var første gang på 13 år hun opplevde det. Om hun er det mer eller mindre bevisst aner jeg ikke, men jeg vet med sikkerhet at hun satt oppå hesten med den samme følelsen i kroppen som jeg hadde.
Jeg visste virkelig ikke hva jeg gikk glipp av. Det er som en ny sorg skyller innover meg, nå som jeg har kjent på denne følelsen og innser at den ikke er min. Den er bare til låns, og er uekte. Men jeg velger å føle på den likevel.
torsdag 2. september 2010
Uvitende i skuddlinjen
Projisering, usikkerhet og hormoner. Ille nok hver for seg. Temmelig trøblete i kombinasjon. Legg til sulten, tørst, syk og trett. Nå er vi i helvete.
Min hjerne kan tilby en enkel skreven setning både baktanker, følelser og tone. Og dette gjør min hjerne lekende lett. Fantastisk, hva? Alt hva den evner å gjøre. Jeg imponeres stadig.
Her snakker vi uoverkommelige hindere mellom sender og mottager. Hvordan kan sender vite at innen setningen ankommer mottager, har den gjennomgått forsuring, forbitring og en kladd bæsj? Kan ikke det, gitt. Kan ikke det.
Nei, man skulle stenges periodevis inne. Og tvangsfóres med sunne ting. På denne måten ville (forsøk på) kommunikasjon gjøres mye enklere.
Men heldigvis, etter en hel haug med erfaring, lærer man å skille skiten fra driten, og kan etterhvert hente ut essensen av en tilsmudret setning. Fiske ut senders intensjoner. Se lenger enn sin egen nesetipp. Komme over seg selv. Le litt. Gå ned fra sin høye, høye, høye hest. Hilse på folket. Smile pent og neie. Eit lite kniks til og med.
Jada. Det bedrer seg. Og det er nesten trygt å kommunisere igjen. Jeg lover og prøve å misforstå deg rett.
Min hjerne kan tilby en enkel skreven setning både baktanker, følelser og tone. Og dette gjør min hjerne lekende lett. Fantastisk, hva? Alt hva den evner å gjøre. Jeg imponeres stadig.
Her snakker vi uoverkommelige hindere mellom sender og mottager. Hvordan kan sender vite at innen setningen ankommer mottager, har den gjennomgått forsuring, forbitring og en kladd bæsj? Kan ikke det, gitt. Kan ikke det.
Nei, man skulle stenges periodevis inne. Og tvangsfóres med sunne ting. På denne måten ville (forsøk på) kommunikasjon gjøres mye enklere.
Men heldigvis, etter en hel haug med erfaring, lærer man å skille skiten fra driten, og kan etterhvert hente ut essensen av en tilsmudret setning. Fiske ut senders intensjoner. Se lenger enn sin egen nesetipp. Komme over seg selv. Le litt. Gå ned fra sin høye, høye, høye hest. Hilse på folket. Smile pent og neie. Eit lite kniks til og med.
Jada. Det bedrer seg. Og det er nesten trygt å kommunisere igjen. Jeg lover og prøve å misforstå deg rett.
mandag 23. august 2010
Ærlig, med rynkede bryn.
Jeg skjønte det var noe idet hun åpnet døra. Klokka var fem om morgenen, og jeg stod på trappen i huset til hennes far. Vi hilste med et vink, eller kanskje et håndtrykk, og jeg skjønte det var noe.
I løpet av flyturen var vi allerede blitt bedre kjent. Hennes noe eglende utstråling slo meg kun som smigrende, i og med at hun var syv år eldre. Hun snakket om å gå i kloster, og viste stor interesse hver gang vi entret en kirke.
Først etter et par dager innså jeg at hennes far var langt på vei blind for hennes egentlige, narkotiske liv. Han lot seg manipulere som en annen tufs. Det som jeg tidligere lot være smiger, ble nå innpåslitent og ekkelt. Jeg lot som om jeg ikke merket noe, slik at hun skulle ha et minimum av integritet i behold.
Kvelden på bygdedans. Hun holdt rundt meg og spurte om hun kunne kysse meg. Jeg sa nei og la meg til å sove. Hun gikk til det soverommet ved siden av, prøvde å legge seg inntil en annen, men ble raskt sendt ut til sitt eget soverom. Avvist av to i samme familie på samme kveld.
Neste morgen våknet jeg til hyling. Dramatiske, faderlige reaksjoner på hennes selvskading. Kald som en fisk spurte jeg nøkternt hvilken retning sårene var, i forsøk på å etablere skadeomfanget. Jeg skjønte hvor lite de egentlig forstod. De skjønte det ikke. Men jeg sa ingenting. Den neste uken tilbrakte vi uten et ord, klemt sammen i et nå ganske lite hus.
Hun ble fjernet før avskjeden. Vi fikk ikke lenger se henne. Faren skjelte oss ut. Og jeg skjønte at med en slik far, ville hun aldri komme ut av det.
Så det overrasket meg da jeg leste om henne i våres. De skrev at hun levde et eksemplarisk liv. Jeg har hørt om slike himmelske tilfeller før, men når det kom til henne trodde jeg ikke på det. Derfor, når jeg i dag leste om henne i alle landets riksdekkende aviser, og det stod at hun på sin siste kveld var rusa på metamfetamin, passet bildet bedre.
Og jeg kjenner sympati for hennes yngre søster. Men jeg kjenner ikke lenger angst for hvordan hun døde. Hun var rusa. Og nummende rus unner jeg alle som forlater verden i dødsangst. Jeg setter min lit til at det lindret.
Håper de tror hun kom til himmelen.
Amen.
I løpet av flyturen var vi allerede blitt bedre kjent. Hennes noe eglende utstråling slo meg kun som smigrende, i og med at hun var syv år eldre. Hun snakket om å gå i kloster, og viste stor interesse hver gang vi entret en kirke.
Først etter et par dager innså jeg at hennes far var langt på vei blind for hennes egentlige, narkotiske liv. Han lot seg manipulere som en annen tufs. Det som jeg tidligere lot være smiger, ble nå innpåslitent og ekkelt. Jeg lot som om jeg ikke merket noe, slik at hun skulle ha et minimum av integritet i behold.
Kvelden på bygdedans. Hun holdt rundt meg og spurte om hun kunne kysse meg. Jeg sa nei og la meg til å sove. Hun gikk til det soverommet ved siden av, prøvde å legge seg inntil en annen, men ble raskt sendt ut til sitt eget soverom. Avvist av to i samme familie på samme kveld.
Neste morgen våknet jeg til hyling. Dramatiske, faderlige reaksjoner på hennes selvskading. Kald som en fisk spurte jeg nøkternt hvilken retning sårene var, i forsøk på å etablere skadeomfanget. Jeg skjønte hvor lite de egentlig forstod. De skjønte det ikke. Men jeg sa ingenting. Den neste uken tilbrakte vi uten et ord, klemt sammen i et nå ganske lite hus.
Hun ble fjernet før avskjeden. Vi fikk ikke lenger se henne. Faren skjelte oss ut. Og jeg skjønte at med en slik far, ville hun aldri komme ut av det.
Så det overrasket meg da jeg leste om henne i våres. De skrev at hun levde et eksemplarisk liv. Jeg har hørt om slike himmelske tilfeller før, men når det kom til henne trodde jeg ikke på det. Derfor, når jeg i dag leste om henne i alle landets riksdekkende aviser, og det stod at hun på sin siste kveld var rusa på metamfetamin, passet bildet bedre.
Og jeg kjenner sympati for hennes yngre søster. Men jeg kjenner ikke lenger angst for hvordan hun døde. Hun var rusa. Og nummende rus unner jeg alle som forlater verden i dødsangst. Jeg setter min lit til at det lindret.
Håper de tror hun kom til himmelen.
Amen.
fredag 13. august 2010
13. august
Feels like I'm standing in a timeless dream
Of light mists, of pale amber rose
Feels like I'm lost in a deep cloud of heavenly scent
Touching, discovering you
Those days of warm rains come rushing back to me
Miles of windless, summer night air
Secret moments shared in the heat of the afternoon
Out of the stillness, soft spoken words
Say, you say it again
I love you always forever
Near and far, closer together
Everywhere I will be with you
Everything I will do for you
You've got the most unbelievable
blue eyes I've ever seen
You've got me almost melt away
As we lay there, under a blue sky
with pure white stars
Exotic sweetness, a magical time
Say you'll love, love me forever
Never stop, not for whatever
Near and far and always and
everywhere and everything
Jungeldrama.
Det finnes et fåtall insekter jeg tåler dårlig, men spesielt dårlig når de er i hus. Disse er:
Hvor deilig er det ikke da, når jeg sitter alene på rommet om natten og merker summingen fra en sinna veps i taket. Den svimer hissig omkring, og alt jeg kommer på er å stå litt reservert med ganske høy puls i et hjørne med et glass fullt av vann i hånden. Etter en omgang med dukking og engstelige pip (fra min side) finner jeg på å kaste vannet ut av vinduet og bruke glasset som utkaster. Problemet oppstår når vepsen sitter fast i vanndråpene, motstiller seg utkastet og flyr rett inn igjen. Ånei, ånei, ånei. Den blir mer og mer frustrert og slenger kroppen mot taklyset. Og svir følehornet. Og blir ordentlig terget. Jeg ynker meg i hjørnet igjen og venter på at den skal roe seg. Da jeg klarer å fange den i glasset igjen setter jeg det pent på bordet med en bok oppå, bestemt på at den ikke, ikke, ikke slipper ut igjen. Ikke på min vakt.
Jeg setter meg ned igjen. Aner fred og ingen fare. Så. Blir jungeltilværelsen mer genuin enn jeg tåler. Vill flaksing høres over hodet, og en TEGE har kommet seg inn gjennom vindauget. Jeg angster totalt, da jeg aldri har forholdt meg til dette insektet før med annen strategi enn å løpe. Løpe langt. Etter en ekstra runde pistring i hjørnet løper jeg inn på kjøkkenet og finner et glass til. Når jeg kommer tilbake stirrer Cissi intenst i min retning og jeg tenker uh oh, jeg vet ikke hvor den er lenger. Heldigvis har jeg trehvitt tak, med masse brune kvisthull som gjør letingen etter tegen mye (...) lettere. Nå stod den jo ganske pent og pyntelig ved siden av taklampen, og jeg klarer med skjelvende hender å fange eklingen i glass nr to. Med bok over.
Mitt håp er at de begge skal dø over natten. Sakte falle i søvn av oksygenmangel og aldri mer konspirere kveldsangrep mot angstfylte ungjenter.
I slike situasjoner hadde det vært ålreit å eie et dyr med litt jaktinstinkt. Et sånt typisk dyr som holder skadedyra nede. Som liker å luske, fange og drepe uønskede udyr. Med godt nattsyn og skarpe klør. Store, spise hjørnetenner. Lette poter. Noe slikt som en katt (!) ja, en katt! Som kunne beskytte meg. Og ikke ligge strak ut på sengen med et irritert uttrykk i katteansiktet sitt, lett klagende over oppstyret. Jeg må si, Cissi skuffer meg i rollen som vaktkatt.
Men. Hun tar det igjen på trøsten når heltedåden er unnagjort. Nå er det bare kos og søvn resten av kvelden.
Hvor deilig er det ikke da, når jeg sitter alene på rommet om natten og merker summingen fra en sinna veps i taket. Den svimer hissig omkring, og alt jeg kommer på er å stå litt reservert med ganske høy puls i et hjørne med et glass fullt av vann i hånden. Etter en omgang med dukking og engstelige pip (fra min side) finner jeg på å kaste vannet ut av vinduet og bruke glasset som utkaster. Problemet oppstår når vepsen sitter fast i vanndråpene, motstiller seg utkastet og flyr rett inn igjen. Ånei, ånei, ånei. Den blir mer og mer frustrert og slenger kroppen mot taklyset. Og svir følehornet. Og blir ordentlig terget. Jeg ynker meg i hjørnet igjen og venter på at den skal roe seg. Da jeg klarer å fange den i glasset igjen setter jeg det pent på bordet med en bok oppå, bestemt på at den ikke, ikke, ikke slipper ut igjen. Ikke på min vakt.
Jeg setter meg ned igjen. Aner fred og ingen fare. Så. Blir jungeltilværelsen mer genuin enn jeg tåler. Vill flaksing høres over hodet, og en TEGE har kommet seg inn gjennom vindauget. Jeg angster totalt, da jeg aldri har forholdt meg til dette insektet før med annen strategi enn å løpe. Løpe langt. Etter en ekstra runde pistring i hjørnet løper jeg inn på kjøkkenet og finner et glass til. Når jeg kommer tilbake stirrer Cissi intenst i min retning og jeg tenker uh oh, jeg vet ikke hvor den er lenger. Heldigvis har jeg trehvitt tak, med masse brune kvisthull som gjør letingen etter tegen mye (...) lettere. Nå stod den jo ganske pent og pyntelig ved siden av taklampen, og jeg klarer med skjelvende hender å fange eklingen i glass nr to. Med bok over.
Mitt håp er at de begge skal dø over natten. Sakte falle i søvn av oksygenmangel og aldri mer konspirere kveldsangrep mot angstfylte ungjenter.
I slike situasjoner hadde det vært ålreit å eie et dyr med litt jaktinstinkt. Et sånt typisk dyr som holder skadedyra nede. Som liker å luske, fange og drepe uønskede udyr. Med godt nattsyn og skarpe klør. Store, spise hjørnetenner. Lette poter. Noe slikt som en katt (!) ja, en katt! Som kunne beskytte meg. Og ikke ligge strak ut på sengen med et irritert uttrykk i katteansiktet sitt, lett klagende over oppstyret. Jeg må si, Cissi skuffer meg i rollen som vaktkatt.
Men. Hun tar det igjen på trøsten når heltedåden er unnagjort. Nå er det bare kos og søvn resten av kvelden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)