Jeg opplevde for første gang på 13 år at mamma og pappa satt alene sammen på kjøkkenet og pratet. Først spiste vi middag. Mamma kokkelerte mens pappa og jeg monterte min nye seng. Jeg hadde på forhånd lurt på hvordan det ville gå, men da vi satt der tok jeg absolutt intet ansvar og lot dem være akkurat det de er; mine foreldre. Sammen.
Etter middagen gikk jeg tilbake til rommet mitt for å fullføre sengemonteringen og senere gjøre lekser. Hele tiden til lyden av samtalende stemmer jeg har vært foruten i et drøyt halvt liv. Og det føltes så bra. Jeg kjente tryggheten i å høre pappas mørke bass mot mammas lyse latter. Og det er en romantisk tanke, og endelig uten barnlige forhåpninger, at pappa fremdeles får mamma til å le.
Hverken mamma eller pappa snakker med sine respektive bedre halvdeler slik de snakker med hverandre. Derfor har jeg lengtet. Derfor har jeg savnet. Og nå fikk jeg det. Og det gav meg ro.
Ro og en følelse av tilhørighet. Trygghet. Å få lov til å være helt og holdent barn. Er det slik de føler det, de som har foreldre som er sammen? Er det slik de normalt har det? I så fall, håper jeg den følelsen aldri blir tatt for gitt. For når man mangler den fra man er 10 - 23 år, er det sårt å minnes hva man har gått glipp av.
Søster red forbi like før middag. Vi gikk ut for å hilse på henne. Jeg så ansiktet hennes lyse opp idet hun så oss alle tre komme gående. Sånn hverdagslig en tirsdagskveld. Det var første gang på 13 år hun opplevde det. Om hun er det mer eller mindre bevisst aner jeg ikke, men jeg vet med sikkerhet at hun satt oppå hesten med den samme følelsen i kroppen som jeg hadde.
Jeg visste virkelig ikke hva jeg gikk glipp av. Det er som en ny sorg skyller innover meg, nå som jeg har kjent på denne følelsen og innser at den ikke er min. Den er bare til låns, og er uekte. Men jeg velger å føle på den likevel.