Det finnes et fåtall insekter jeg tåler dårlig, men spesielt dårlig når de er i hus. Disse er:
Hvor deilig er det ikke da, når jeg sitter alene på rommet om natten og merker summingen fra en sinna veps i taket. Den svimer hissig omkring, og alt jeg kommer på er å stå litt reservert med ganske høy puls i et hjørne med et glass fullt av vann i hånden. Etter en omgang med dukking og engstelige pip (fra min side) finner jeg på å kaste vannet ut av vinduet og bruke glasset som utkaster. Problemet oppstår når vepsen sitter fast i vanndråpene, motstiller seg utkastet og flyr rett inn igjen. Ånei, ånei, ånei. Den blir mer og mer frustrert og slenger kroppen mot taklyset. Og svir følehornet. Og blir ordentlig terget. Jeg ynker meg i hjørnet igjen og venter på at den skal roe seg. Da jeg klarer å fange den i glasset igjen setter jeg det pent på bordet med en bok oppå, bestemt på at den ikke, ikke, ikke slipper ut igjen. Ikke på min vakt.
Jeg setter meg ned igjen. Aner fred og ingen fare. Så. Blir jungeltilværelsen mer genuin enn jeg tåler. Vill flaksing høres over hodet, og en TEGE har kommet seg inn gjennom vindauget. Jeg angster totalt, da jeg aldri har forholdt meg til dette insektet før med annen strategi enn å løpe. Løpe langt. Etter en ekstra runde pistring i hjørnet løper jeg inn på kjøkkenet og finner et glass til. Når jeg kommer tilbake stirrer Cissi intenst i min retning og jeg tenker uh oh, jeg vet ikke hvor den er lenger. Heldigvis har jeg trehvitt tak, med masse brune kvisthull som gjør letingen etter tegen mye (...) lettere. Nå stod den jo ganske pent og pyntelig ved siden av taklampen, og jeg klarer med skjelvende hender å fange eklingen i glass nr to. Med bok over.
Mitt håp er at de begge skal dø over natten. Sakte falle i søvn av oksygenmangel og aldri mer konspirere kveldsangrep mot angstfylte ungjenter.
I slike situasjoner hadde det vært ålreit å eie et dyr med litt jaktinstinkt. Et sånt typisk dyr som holder skadedyra nede. Som liker å luske, fange og drepe uønskede udyr. Med godt nattsyn og skarpe klør. Store, spise hjørnetenner. Lette poter. Noe slikt som en katt (!) ja, en katt! Som kunne beskytte meg. Og ikke ligge strak ut på sengen med et irritert uttrykk i katteansiktet sitt, lett klagende over oppstyret. Jeg må si, Cissi skuffer meg i rollen som vaktkatt.
Men. Hun tar det igjen på trøsten når heltedåden er unnagjort. Nå er det bare kos og søvn resten av kvelden.
