Projisering, usikkerhet og hormoner. Ille nok hver for seg. Temmelig trøblete i kombinasjon. Legg til sulten, tørst, syk og trett. Nå er vi i helvete.
Min hjerne kan tilby en enkel skreven setning både baktanker, følelser og tone. Og dette gjør min hjerne lekende lett. Fantastisk, hva? Alt hva den evner å gjøre. Jeg imponeres stadig.
Her snakker vi uoverkommelige hindere mellom sender og mottager. Hvordan kan sender vite at innen setningen ankommer mottager, har den gjennomgått forsuring, forbitring og en kladd bæsj? Kan ikke det, gitt. Kan ikke det.
Nei, man skulle stenges periodevis inne. Og tvangsfóres med sunne ting. På denne måten ville (forsøk på) kommunikasjon gjøres mye enklere.
Men heldigvis, etter en hel haug med erfaring, lærer man å skille skiten fra driten, og kan etterhvert hente ut essensen av en tilsmudret setning. Fiske ut senders intensjoner. Se lenger enn sin egen nesetipp. Komme over seg selv. Le litt. Gå ned fra sin høye, høye, høye hest. Hilse på folket. Smile pent og neie. Eit lite kniks til og med.
Jada. Det bedrer seg. Og det er nesten trygt å kommunisere igjen. Jeg lover og prøve å misforstå deg rett.