I dag hadde jeg noen øyeblikk i absolutt frihet. Jeg følte meg som et barn helt fri for bekymringer. Jeg lo. Nei, jeg fniste. Jeg var rett og slett litt tullete, på en måte jeg ikke har vært på lenge. Ærlig tullete. Wow, jeg har aldri brukt bokstaven æ som første bokstav i en setning i blogen før. Så rar den ble. Æ.
Jeg har sett ferdig alle tre sesongene av Arrested Development. Skulle ønske det var fler, for det ble bare morsommere utover i serien. Men, nå kan jeg gå tilbake til å se på Ally McBeal. Og alle de andre seriene jeg har på gang. Veldig bra tidsfordriv, dette med tv-serier. Hm. Kanskje jeg skal benytte anledningen til å gå over på bøker, har en del i kø der også.
Jeg føler at jeg lever utenfor mitt eget liv. Jeg lever ikke i nuet, og ikke i fremtiden, men sånn midt i mellom. På et ikke-sted. Og det er veldig deilig å ha virkelighetsflukt i totalstimulerende ting som serier.
Jeg skulle brukt hele ettermiddagen på å lese og øve til kjemiprøven i morgen. Men jeg orket ikke. Det sa blæh da jeg startet, så jeg sluttet. Den er ny. Får se hvordan det går i morgen. Og jo, jeg har fått min første ikke-godkjente-rapport. Og det bryr meg ikke. Det er ikke signifikant. Hva skjer? Holder jeg på å bli gal? Noe er hvertfall på gang, men jeg vet ikke hva ennå. Jeg lever jo hverken i nuet eller fremtiden, så.
En eller annen nabo har et piano, og spiller ALLTID den samme melankolske, dystre melodien om og om igjen. Som om det var musikken til en dvd-meny de glemte å skru av. Om og om igjen.
Nå er det "Til Elise". Hm. Jeg måtte google det. Og sjekke om jeg hadde rett i at det var "Til Elise". Og det var det!
Jepp. Over og ut.