Det går trott å skrive.

Musikk og gamle følelser

Det at lukt får frem gamle tanker og følelser, det er en kjent sak. Nesa går jo rett opp i hjernen, det er verdens korteste vei fra sans til hjerne. Men jeg mener bestemt at musikk har akkurat samme virkning. Kanskje ikke i samme grad, men i stor nok grad til at man påvirkes.

Jeg satt nettopp på en sang som sendte meg tilbake til en følelse jeg trodde jeg var kvitt. Problemet mitt er at jeg ikke vet om følelsen kommer til å bli borte. Vel, på en måte vet jeg det, for jeg har vært gjennom akkurat det samme før. Men da tok det fire år før jeg roet meg.

Er jeg dømt til å føle gamle følelser resten av livet? Ha.. Jeg blir helt matt av tanken. Disse følelsene av desperasjon og lengsel er til å kveles av. Jeg skulle ønske jeg ikke var så mye out there den gangen da. Notat til selvet: La dem gå. Bare la dem gå.

Livet

Jeg blir litt satt ut av hele opplegget. Det er så mye kontakt overalt. Var livet enklere før internett, eller virket det bare enklere fordi jeg var barn?

Vel vel. Det skal livet ha, det kaster deg rundt i sirkler du aldri kommer ut av. Litt som det forsøket hvor de holdt aper fanget i en trommel som roterte, slik at de aldri kunne legge seg ned for å hvile eller sove. Det er livet. Du tumler til du dør.

Søndag.

Det er sånt som skjer..

Wow. Når hendte dét at jeg kan gå rett bort til en halvt bekjent og lire av meg komplimenter som bare vokser frem i luften mellom oss? Jeg ble ikke flau før etterpå, da jeg innså hva hun egentlig hadde oppfattet. Da var det for sent. Jeg hadde ved et uhell servert en saftig replikk som i grunnen er skikkelig upassende, med tanke på at jeg snart er godt gift.

Og hva er greia med meg og å ta folk på magen? Seriøst. Jeg tar alle på magen. Jeg vil ta alle på magen. Hvorfor i all verdens land og rike vil jeg det? Det har jeg aldri gjort før, men nå gjør jeg det stadig vekk.

Wow. Kanskje det kom av min virkelig hundre prosent mangel på interesse, en dæsj empati og en trygghet som hører samlivet til. Jeg bare er sjokkert over min noncharlante behandling av damen, kjekk og grei og full av selvtillit. Visste virkelig ikke at jeg hadde det i meg.

Frynser og punktum

Heh. Det var interessant. Jeg traff ei bekjent jente i går som jeg har tenkt på om jeg vil sende en mail til, som for å plukke opp trådene av en litt frynsete relasjon. Jeg bruker tiden før jeg sovner til å tenke på hva jeg vil skrive, natten på å drømme om møtet som fikser relasjonen, og morgenen på å tenke videre på formuleringen av ordene. Så går jeg inn på facebook for å se an situasjonen, og finner at vi ikke lenger er venner. Og jeg tenker "hun har slettet meg!". Men så ser jeg antall venner og at hun er venner med venner av meg som ikke egentlig er hennes venner, og jeg tenker igjen "Ah, jeg slettet henne...". Jeg prøver å huske når jeg gjorde det, og hvorfor. Og jeg undrer på hvorvidt jeg fremdeles har nr hennes. Til slutt slår det meg at det var nok en grunn til at jeg slettet henne, selv om jeg fremdeles er usikker på om det faktisk var jeg som gjorde det, og kanskje det er grunn nok i seg selv til å la frynsene danse på egenhånd. Så kan jeg befinne meg lenger inn på duken og drite i at hun blir en av dem. Når det kommer til stykket har jeg ikke tid. Hun satt sitt punktum. Jeg må sette mitt.

Usagt.

Når man er blitt så vant med å fortelle om alt man opplever, er det en underlig følelse å holde noe tilbake. På den ene siden føles det som en løgn, men på den andre siden handler det om å velge sine kamper. Velge med mer omhu. Likevel føles det som om jeg har tapt. Dog, dette er kun en følelse, og trenger ikke ha noe med virkeligheten å gjøre. I det lange løp tror jeg at dette tapet fører til suksess.

Jeg er stolt av meg selv i dag. I går viste jeg for første gang at jeg var sint til en venn. Sint på situasjonen. Sint på henne. Sint på begge. Bare sint. Jeg viste det helt ærlig. Så plutselig gikk det helt over, fordi jeg skjønte at sinnet kom fra frykt. Usikkerhet.

Og selv om jeg vanligvis bruker tid på å snakke om disse følelsene, har jeg valgt å la det ligge. Det skal ligge til jeg ikke lenger føler noen frykt. Først da er jeg moden for å snakke om det. Det føles helt enormt. Det er en mestringsfølelse jeg ikke har kjent på lenge. Jeg føler at jeg vokser.

I det siste har jeg følt meg som et barn. Eller en ungdom. Jeg har gjort masse som har ført til at jeg er blitt satt på plass. Kjeftet på. Fått tilsnakk. Jeg har tatt feil gang på gang. Jeg har gjort galt gang på gang. Og etterpå har jeg fått høre det. Samtidig som det gjør at jeg lærer hva som er akseptabel oppførsel og ikke, har det den deilige funksjonen at jeg holder meg unna trøbbel også fordi jeg er så lei av å få kjeft. Forhåpentligvis hjelper førstnevnte meg med sistnevnte.

Men jeg blir også usikker. Når det føles som om jeg stadig vekk taper, uansett hva jeg gjør. Jeg har følt meg helt mislykket lenge nå. Liten. Barnslig. Umoden. Uselvstendig. Nå føles det som om jeg er på vei ut derfra, men det er mange små steg og mange små seire som skal til for å bygge opp selvtillitten jeg har mistet gjennom de siste månedene.

Jeg har vel aldri vært vant med å gjøre så mange feil. Og hvertfall ikke få kjeft. Kanskje om jeg hadde vært en mer opprørsk unge, ville jeg vært mindre opprørsk nå, eller hvertfall ikke tatt det så tungt når jeg først har gjort noe feil. Det er rart med det.

Jeg sier i alle fall ingenting. Så får vi se. Hadde vært digg å være litt mer føyelig. Litt rundere i kantene. Eller bare ikke kantete i det hele tatt. Så får jeg håpe at det som forblir usagt ikke bygger seg opp til en stor, stygg sprettball som til slutt bare MÅ ut. Jeg har makta.

Vente

Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg synes om venting. Men jeg heller mot å mislike.
Noe venting kan oppfattes som bra, men for meg er mesteparten bare en pine.
Vente på beskjed, vente på kjæresten, vente på fritid, vente på telefon fra veterinæren, vente på Goudot, vente vente vente.
Jeg misliker å vente på disse tingene. Det ligger så mye og hviler på alt jeg venter på. Både forventning og bekymring. I følge Luhrmann er bekymring like nyttig som å prøve å løse en algebraligning ved å tygge tyggis. Jeg er forsåvidt enig i det, men bekymring har en annen rolle. Den skaper en forventning om det verste, og dersom det verste faktsik inntrer, var man forberedt på det. Såvel det ikke går over styr.

Denne uken har jeg sett to rolletolkninger som gjorde at jeg følte meg truffet. Den første var Torvald i "Et dukkehjem" på Trøndelag teater. Den andre var Nina i "Black swan" på Klingenberg kino. Det var selvfølgelig deler jeg også ikke kjente meg igjen i, som hhv total egoisme og sinnsykdom, men det som traff meg traff så midt på at jeg kommer til å granske meg selv litt ekstra i tiden fremover. Ikke at jeg tror at min skjebne ligner i større grad, men det er trekk ved mitt sinn som er skremmende likt deres.

Jeg prøver å ikke bekymre meg for alt jeg venter på. Nå og alltid. Samtidig forbereder jeg meg på det verste, slik at dårlige nyheter ikke sjokkerer. Det siste jeg trenger er dårlige nyheter.

Jeg passer på

Jeg sitter på sengen og surfer med et velkjent sug i magen. Han ligger på madrassen ved siden av og leser Don Rosas "Skrue - liv og levnet", min signerte utgave. Og jeg passer på.
Jeg passer på at grønnsakene er usynlige, men tilstede.
Jeg passer på at de grunnleggende behov stadig er dekket.
Jeg passer på at han ikke er redd.
Jeg passer på at han hører etter når noen snakker.
Jeg passer på at alt som kan føre til mas blir hemmeliggjort.
Jeg passer på at jeg ler når han forteller vitser.
Jeg passer på at neglene blir klippet og hendene vasket.
Jeg passer på.

Jeg kjenner nesten hver minste krik og krok i hans sinnelag. For han er litt min.

Og suget i magen gir seg litt, mens jeg tenker på de rette tingene.

Hvordan fungerer mekanismen savn-mistro? Hvordan kan det ha seg at følelsen av å være avhengig av et annet menneske resulterer i angrep og søken etter feil og mangler? Hvis man så er avhengig av dette mennesket, vil det ikke da lønne seg å overse det som gjør en usikker?

Ja. Myrstå vipper.
Jeg kjenner en følelse jeg ikke har kjent på lenge. Det er som å komme ut av dvale. En driv. En slags merkelig engasjert optimisme. Som om jeg endelig kjenner min egen styrke bygge seg opp midt i brystet. En varme jeg ikke kan forklare. Fokus- og temposkifte på en gang.

Digg.

Var det følelsen av å ta feil, eller var det et faktum?

Første dag

Det gjør meg rastløs å sitte inne på en solskinnsdag. Spesielt en dag som dette, når tid og rom plutselig er tomt, og jeg må fylle det helt alene.
For meg er det enklere å være alene når jeg er singel, for da mangler jeg ingen spesiell. Samtidig kan det være verre ellers, fordi jeg mangler noen generelt.

Mamma fortalte meg en gang at savn er et mål på hvor godt man har det sammen. Jo mer savn og lengsel, jo bedre er det man har. Det tror jeg på, kloke mor.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var jo knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som som växer

och det som stänger.

Karin Boye

Ani DiFranco - Amendment

Venner. Familie. Kjærester. Det er mange mennesker som beveger seg inn og ut og langs periferien i livet. Noen trodde man kom til å bli der for alltid, og andre hadde man ingen spesiell interesse av at holder kontakten, men hva da når det blir omvendt? Hva gjør man når mennesker forsvinner ut av livet, selv om man gjerne vil ha dem der? Hvordan kutter man kontakten med noen som er bestemt på å bli?

Lei av

Det føles ganske jævlig når man er så vanskelig å ha med å gjøre at ens nærmeste må ha pauser for å komme seg gjennom dagene. Jeg skulle ønske jeg kunne ta pause. Fra meg selv.

• Jeg er lei av at jeg må komme til det punktet at jeg gråter før jeg blir hørt.
• Jeg er lei av å kjenne dyp sjalusi. Flere ganger om dagen.
• Jeg er lei av å bli så frustrert at jeg brøler i sinne.
• Jeg er lei av å kjempe imot mine egne tanker.
• Jeg er lei av separasjonsangsten.
• Jeg er lei av at det er så mye ved meg som må tas hensyn til.
• Jeg er lei av å tvile på meg selv.
• Jeg er lei av usikkerheten.
• Jeg er lei av å føle meg uverdig.
• Jeg er lei av å ha behov for grunnleggende bekreftelser.
• Jeg er lei av å være ustabil.
• Jeg er lei av å være humørsyk.
• Jeg er lei av å føle meg ekskludert fordi jeg ikke drikker alkohol.
• Jeg er lei av at jeg aldri viser følelser til familien min.
• Jeg er lei av å beskytte meg.
• Jeg er lei av å være stenansikt.
• Jeg er lei av å være meg. Her.

Jeg skrev et dikt. Et sint dikt. Som egentlig mest var sårt.

Til bursdagen min ønsker jeg meg en ukes opphold i terapicamp.

Gravel

Drøm..

I natt hadde jeg en forferdelig spennende drøm. Den grenset til et mareritt. Vi leste slutten av Harry Potter i går. Jeg har lest den før, men det er topp å lese igjen. Men jeg tror absolutt det påvirket drømmene mine. Aller mest fordi Nagini var der. Eller, det var en slange, og jeg kalte den Nagini, selv om det ikke hadde noe med Voldemort å gjøre. Den var ond og jagde meg.

Det var noen helt intense øyeblikk i drømmen jeg husker veldig godt. Jeg våknet flere ganger mot slutten, men sovnet raskt tilbake i den samme drømmen. Og den var så innmari kompleks. Jeg husker spesielt en jente med blå øyne som var en slags frelser. Hun stod i enden av et smug, og jeg visste at jeg kunne stole på at hun var god. Hun var blå overalt, blå øyne, blå kjole, blått blått. Og hun gav meg alt jeg trengte for å kjempe videre. Inn i en verden hvor jeg svevde, på en sykkel.

Men helt fra begynnelsen var jeg angst. Jeg hadde ikke angst. Jeg var angst. Kunne ikke stole på noen. Plutselig var jeg fanget i en butikk og måtte flykte. Plutselig var en jente fra skolen der, som distraksjon fra noe annet og jeg var kjempeinteressert i alt hun kunne fortelle, og plutselig var jeg på Karl Johan, og Nagini kom snikende. Angrep.

Da jeg våknet til vekkerklokka var jeg utslitt. Og litt engstelig for å sovne til drømmen igjen. Det var altfor spennende.

Jeg hadde kysset den blå jenta i drømmen. Det var en mening med det, jeg gjorde det ikke uten videre. Likevel følte jeg meg utro da jeg våknet. Som om jeg virkelig hadde gjort det. For det var en så tydelig og klar drøm. Alt var så virkelig. Som om alle drømmer hittil har vært på en liten mobilskjerm, og dette var HD-kino. Og det var så rart å fly. Det var helt intenst.

På en måte vil jeg tilbake. For å gjenoppleve. Samtidig orker jeg ikke. Det ble for mye dødsangst. Alt det gode ble farget av vondt.

Da jeg så jenta fra skolen ble jeg flau. Hun har vært innom en drøm tidligere. Og jeg føler alltid at folk jeg drømmer om vet det. Selv om vi aldri har utvekslet ett ord. Vi bare lever parallelt og har skap på samme rekke.

Men. Uavhengig av alt jeg følte idet jeg våknet, krøp jeg tettere inntil og kjente at virkeligheten er god. Innimellom de mye mindre dramatiske slaga. Sammenlignet med drømmeverden.

Ubesvart ubetydelighet

Jeg har fått skrivesperre. Alt jeg trenger å skrive om føles trivielt når jeg leser det. Det er som om mitt indre liv ikke lenger interesserer meg. Og da er det nok vanskelig å tro at det kan interessere noen andre.

Hvordan stiller man spørsmål man ikke vil høre svaret på? Jeg har to spørsmål. Jeg ønsker at svaret skal være nei på begge. Men dersom et eller begge er ja, vil jeg bli både såret, skuffet og muligens sint. Kan man forberede seg på begge svar, og ta det imot på samme måte? Vil jeg takle skuffelsen? Hvor lang tid trenger jeg på å bearbeide svaret?

Kanskje, hvis jeg brenner inne med det lenge nok, vil jeg være mest lettet over å få et svar, uansett hvilken vei det vipper, og ikke reagere så mye som jeg tror. Hva er det verste som kan skje? Jeg har allerede følt på det, sett det for meg. Det som har skjedd har skjedd. Sant?

Risikerer jeg egentlig noe som helst?

Vanskelige spørsmål jeg vil bestemme svaret på. Kanskje fordi jeg tenker at om det blir ja, så er det for ille for meg å håndtere? Muligens undervurderer jeg meg selv. Fikk klar beskjed i dag om at jeg "måtte tåle såpass", om noe jeg ikke tålte for en stund siden. Og jeg tåler det sånn litt. Kanskje. Etterhvert.

Kanskje det er lurt å vente til pms-monsteret har brølt seg ferdig, og klandrearmen har trukket seg tilbake i skallet sitt. Ah, noen ganger skulle jeg ønske livet var litt tøffere, slik at man slapp å henge seg opp i sånne småting.

Fantastisk enfoldig tentamenskilde!

HAHAHAHAHAHAHAHA!

Budskapet i Amalie Skrams "Den røde gardin" er at man ikke må kjøpe røde gardiner!

Les! Jeg trodde han var ironisk, men næhei hvor det går.

rofl og lol.

Stemmeløs

Jeg mistet stemmen for to dager siden. Nå høres jeg ut som en forkjølet Jenny Skavland og forskrekkede blikk sendes min vei rett som det er, skulle jeg uttale noen obligatoriske fraser gjennom dagen. Jeg har aldri blitt hes uten å være skikkelig forkjølet. Nå bare plutselig ble det slik.

Sist jeg mistet stemmen helt var jeg kanskje syv år. Da kunne jeg ikke snakke en hel dag. Jeg husker at jeg skulle sove, så jeg lå helt i ro og var stille. Ut av ingenting gikk det opp for meg at jeg ikke kunne lage en eneste lyd. Det føltes som å ikke få puste. Så jeg prøvde å snakke, men det gikk ikke.

Innimellom, når selv den sprekkende whiskystemmen svikter, kjenner jeg den samme følelsen av ikke å få puste. Det varer veldig kort, men lenge nok til at jeg havner tilbake til syv år gamle meg som gikk en dag uten å si ett ord.

Så sitter jeg her og er syk på stemmen, og lurer på hvordan det gikk til. Og innser at jeg har kritisk lav selvinnsikt. Om noen hadde fortalt meg om mitt liv som noen andres, ville jeg umyndiggjort dem og sendt dem på et halvt års ferie, med terapi for kropp og sinn.

Min egen overvurdering av meg selv har ført til en rovdrift jeg ikke har sett maken til. Jeg forstod heller ikke at det var rovdrift før jeg gråtende hulket ut til min nybakte norsklærer disse to korte setningene: "Jeg er så sliten. Jeg har altfor mye å gjøre." Så gikk det noen timer og stemmen min var på hell.

Goddårligdagsang

Despicable me - Pharrell Williams

Mennesker. Og meg.

Det er så mange mennesker som etterlater seg avtrykk. Noen dypere enn andre, men likefullt avtrykk. Som man kan kjenne senere i blaff av melankolsk erindring. Det fungerer på samme måte som med skogsstier. Jo mer sølete, dess dypere avtrykk.

Internett gir mulighet til å dvele ved disse menneskene. Minnes dem helt ut av det blå. Jeg undres om hvorvidt jeg ville husket dem, var det ikke for det.

Jeg føler jeg har vokst tre årringer på en helg. Og i løpet av høstsemesteret vil jeg ha vokst førti til. Jeg husker at jeg syntes perioden omkring 18 år var jeg under så rask og stor utvikling at jeg ble sliten av det. Kanskje er det ikke like dramatisk nå, men jeg har tro på at på den andre siden av jul, er det med en litt annen holdning til liv og levnet jeg trasker omkring med.

Svartsjuka 2

Jeg var sjalu igjen. Og jeg var det helt bevisst. Og så slo det meg: Er dette egentlig noen trussel? Nei. Så absolutt ikke.

Og så slo det meg 2: Det kan hun få.

Og da var jeg ikke like sjalu lenger.

Platynurk

Etter å ha byttet den ukentlige mengden vann fra akvariet titter jeg inn for å se hvordan flyteplantene ligger. De ligger fint. Jeg sjekker om de tre blå skilpaddene fremdeles står på alle fire. Jepp. Men der! I hulrommet under rota, der svømmer en bitteliten fisk. Den ser på meg. Jeg ser på den. Babyfisk? Så snart? I angst retter jeg blikket mot bøtta som er full av akvarievann. Har jeg fått med noen små? Puh. Nei. Jeg titter inn i akvariet igjen. Lille fisk? Sukk. Nei. Borte.

Jeg har hatt for mye å gjøre i det siste til å følge med på hva som skjer inni tanken. Fiskene har fått leve sitt eget liv, og det har de gjort til det usømmelige. Ikke mer enn to uker etter ankomst, og de har produsert baby(er)! Lille platybaby med de store, forskrekkede øynene. Gjennomsiktig og rar med sitt gjemmested under rota.

Velkommen, platynurk!

Frihet og virkelighetsflukt

I dag hadde jeg noen øyeblikk i absolutt frihet. Jeg følte meg som et barn helt fri for bekymringer. Jeg lo. Nei, jeg fniste. Jeg var rett og slett litt tullete, på en måte jeg ikke har vært på lenge. Ærlig tullete. Wow, jeg har aldri brukt bokstaven æ som første bokstav i en setning i blogen før. Så rar den ble. Æ.

Jeg har sett ferdig alle tre sesongene av Arrested Development. Skulle ønske det var fler, for det ble bare morsommere utover i serien. Men, nå kan jeg gå tilbake til å se på Ally McBeal. Og alle de andre seriene jeg har på gang. Veldig bra tidsfordriv, dette med tv-serier. Hm. Kanskje jeg skal benytte anledningen til å gå over på bøker, har en del i kø der også.

Jeg føler at jeg lever utenfor mitt eget liv. Jeg lever ikke i nuet, og ikke i fremtiden, men sånn midt i mellom. På et ikke-sted. Og det er veldig deilig å ha virkelighetsflukt i totalstimulerende ting som serier.

Jeg skulle brukt hele ettermiddagen på å lese og øve til kjemiprøven i morgen. Men jeg orket ikke. Det sa blæh da jeg startet, så jeg sluttet. Den er ny. Får se hvordan det går i morgen. Og jo, jeg har fått min første ikke-godkjente-rapport. Og det bryr meg ikke. Det er ikke signifikant. Hva skjer? Holder jeg på å bli gal? Noe er hvertfall på gang, men jeg vet ikke hva ennå. Jeg lever jo hverken i nuet eller fremtiden, så.

En eller annen nabo har et piano, og spiller ALLTID den samme melankolske, dystre melodien om og om igjen. Som om det var musikken til en dvd-meny de glemte å skru av. Om og om igjen.

Nå er det "Til Elise". Hm. Jeg måtte google det. Og sjekke om jeg hadde rett i at det var "Til Elise". Og det var det!

Jepp. Over og ut.

Jobbirritasjon

Når man etter den tiende mailen om hvordan timelistene på jobb skal sendes inn, mottar en personlig mail om å lese informasjonen nøye fordi man gjør det feil, er det ikke underlig om det nykker litt i kjeftesmella.

Jeg var like på nippet til å sende en irritert mail om hvor mange mailer jeg har fått med forskjellige beskjeder i hytt og vær, men jeg holdt meg. Selv om jeg kunne vært spart for den patroniserende tonen sekretæren la an i siste mail, lot jeg det gå, som det store, feilbarlige mennesket jeg er. Når det kommer til stykket er hun ikke verdt å bruke energi på, men fy søren så fristende det er å slenge med tastaturet og gi dem en tilbakemelding de sjelden har sett maken til. Snakk om STYR.

Send inn timeliste i excel til oss og mellomleder.
Send inn timeliste i exceltil oss og mellomleder. Tidsnok.
Send inn timeliste på egne nettsider. Og i excel til oss og mellomleder.
Send inn timeliste på egne nettsider. Ikke i excel.
Send inn i excel likevel, til oss og mellomleder.
Send inn timeliste på NYE nettsider! Og i excel, til oss og mellomleder.
Send inn timeliste bare på nettsider.
Send inn på nettsider og i excel til oss og mellomleder.. Helst lenge før fristen.
Send inn på nettsider og i excel til mellomleder.
Bare til mellomleder, sa vi.

Er det noen som viser forståelse for at jeg ikke gidder å lese noen av mailene jeg får fra jobben? Jeg lurer på: Dersom jeg sender alle jobbmailer til søppelpost, og ikke leser noen på et halvt år, vil det ha noe å si? Får jeg noe som helst nyttig ut av disse beskjedene? Think not.

Hvordan kan jeg være sjalu på dette da? Jeg har jo min kjæreste. Hun kan da vel ha sin? Vi har jo bare vært venner hele veien. Tenker jeg at dette vil endre dynamikken? Vel, det ville vært annerledes uansett. Hvorfor takler jeg dette dårlig? Æh! Jeg var ikke forberedt. Det kom liksom ut av ingensteder.

Svartsjuka.

Det er så fælt å være sjalu.

Først får man den forferdelige følelsen av mørke som sitter dypt inni kroppen. Samtidig som dette mørket sitter i meg, har jeg også en sur følelse av skam, fordi jeg vet at jeg er sjalu, og at sjalusi er en stygg del av meg selv. Iblant kan sjalusien rasjonaliseres bort, men på samme tid som mørket letter, synker en enda dypere skam over meg. Om jeg var taktisk holdt jeg sjalusien for meg selv, eller delte den med noen som kunne hjelpe meg. Sannsynligvis handlet jeg i sjalusiens vrede, og må gå tilbake og reparere skadene på andres sinn/hjerte og mest av alt: Min egen stolthet, som har fått seg en real trøkk. Jeg er flau, skamfull og føler meg veldig liten. Veldig liten.

Det beste botemiddelet mot sjalusi er motstand. Dette er ingen lett vei å gå, men alt annet jeg har prøvd har feilet. Å bli møtt med forståelse er alltid deilig, men det fórer sjalusijævelen. Forståelse fra en tredje part hjelper oftest, og det er her rasjonaliseringen kommer inn.

Når jeg står midt i det krangler jeg med meg selv samtidig som jeg krangler med andre. Blir sjalusien møtt får jævelen nye argumenter. Får sjalusien motstand blir mørket dypere og dypere, og jeg blir sint og sår. Men jeg tror at for å bekjempe sjalusien for godt, må motstanderen holde stand og stå imot. På dette området er nulltoleranse eneste vei.

Så jeg innfører nulltoleranse på sjalusi. Det får bli opp til meg å håndheve, og å utdanne nye rekrutter med samme mål: Fjern svartsjuka. Ut med sjalusien.

Min personlige skjærsild

Jeg er på randen av noe. Absolutt ikke på sporet av noe, bare sittende akkurat på kanten, beina dinglende ut i noe jeg ikke vet helt hva er. Og det jeg sitter på er bare en smal plankebit, med noe på den andre siden også. Noe annet, som jeg heller ikke vet hva er. Ofte sitter jeg med beina på hver sin side, men iblant snur jeg meg og ser mot den ene siden, med begge beina hengende løst og nølende mot dette noe.
Skjærsilden er ikke noe godt sted å hvile rumpa. Jeg betaler min avlat og satser. Om det blir himmel eller helvete er irrelevant. Bare ikke dette. Insha'Allah.