Robyn

Drømmene

Jeg begynner å bli trett av alle drømmene på morgenkvisten som gir meg en følelse av å ha gjort mange gale valg. For n'te gang finner de veien inn i følelsene mine og lar meg våkne med erindringen av en følelse jeg i virkeligheten ikke bærer på. Det tar meg så en times tid å kvitte meg med drømmen, men i løpet av den timen har jeg stilt flere store spørsmål om mitt eget liv, mine egne ønsker og mine valg. Kanskje er det slike spørsmål man må tåle, for den som frykter spørsmål har som regel ikke (sikre) svar. Et spørsmål kan egentlig ikke ødelegge noe som er virkelig, men det kan få en til å tenke. Vurdere. Se situasjonen annerledes. Se seg selv og andre i et annet lys. Bli bevisst noe en ikke tidligere tenkte på. Så spørsmål kan virke farlige, fordi når man først har tenkt noe er det vanskelig og glemme. Noen typer kunnskap kan man umulig sitte på uten å på ny ta stilling til sin egen virkelighet. Jeg gjør det uvillig mange morgener denne jula. Jeg får inn en fremmed, men ikke ukjent, følelse, tvinges til å vurdere følelsens makt over meg, og har hittil stått stødig. Kanskje gjør det meg sterk nok til å håndtere overgangen fra drøm til virkelighet, når disse følelsene står fremfor meg med sin hele, fulle, virkelige kraft og røsker meg ut fra mitt trygge skjulested. Kanskje er det drømmene som redder skinnet mitt.

Valg

Man må jo bare lure da, på hvilke valg som var riktige og hvilke som var feil. Nå er det mange som føles veldig feil. Det meste føles egentlig feil.

Hvorfor er jeg her?

Jeg gav blogen en renovasjon.

Menneskevektisme

Det er rart hvordan noen menneskers vesen veier mer enn andre. Jeg har funnet et vanntett mål på hvor mye noen veier for meg, og det er: antall minutter jeg bruker på å skrive en sms til vedkommende, ganget med antall sommerfugler i magen av å vente på svar, pluss antall sekunder nøling før åpning av mottatt sms. Legger man til styrken glede/skuffelse når man får svaret, har man et mål på hvor mye dette mennesket veier.

Det er spennende. For meg har det tidligere gått sport i å omgjøre denne typen mennesker om til lettvektere. Noen har mistet helt piffen, mens andre har fremdeles en del å gå på. Nå synes jeg det mest er plagsomt å måtte forholde meg til min egen spenthet, fordi jeg kjenner mer og mer at det bakenfor ligger et stikk av usikkerhet, mindreverdighetskompleks og naiv pidestalisme. Noe som av mangelen på pubertal bråmodighet blir tydeligere og tydeligere for hvert år.

Så jeg gjør mitt beste for å overse behovet for å skrive perfekte sms, prøver å glemme at jeg har sendt noe, og åpner svaret så raskt fingrene klarer, sånn at jeg i det minste kan prøve å lure meg selv til å tro at det betyr mindre for meg enn det gjør. Det funker dårlig. Triks nr to er å sende sms til flere, trygge mennesker, sånn at jeg ikke vet hvem av dem som svarer, og etterhvert vil slappe mer av i det.

Akk, livet som husmor. Stadig nye utfordringer.

Aaaaarhhh! Tingene mine!

Problematiske tilvenning nr 1: Ting flytter på seg uten at jeg har gjort det, eller har noen forutsetning for å forstå hvor de er blitt plassert.

Problematiske tilvenning nr 2: Mine ting er ikke lenger under min totalitære kontroll, og kan plutselig bli alterert eller misforstått for søppel.

Problematiske tilvenning nr 3: Har ikke mitt helt egne rom.

Generelt problem: Mister kontrollen og blir halvgæren av det.

Puh. Å gå fra én til to. Puh.

Litt liv..

Overgangen fra å bo hjemme til å bo i Arendal er strevsom. Kan ikke huske å ha hatt en så problematisk overgang tidligere. I flyttesammenheng kanskje, men ikke alt det andre.

Pappa var her for å hjelpe med flytting. Det var godt. Han er så trygg. Jeg lurer på om jeg alltid har følt på en stemning mellom oss, eller om den har kommet i voksen alder. Det er som om det er noe uuttalt.

Jeg har denne følelsen med et par av vennene mine også. En nøling. En slags nærhet som man ikke helt vet om er der lenger. Som om man må finne ut av det fra gang til gang.

For tiden drømmer jeg mye om nærhet med vennene mine. I mange former. Det er underlig noen ganger å våkne opp fra å ha kysset en venninne i drømme, og så å fortsette livet som vanlig. Følelsen er så virkelig at jeg føler drømmen resten av morgenen. Det er nesten så jeg begynner å tvile på mine egne valg i livet. Men så går det et par timer, kanskje avslører jeg drømmen min til noen, og så forsvinner den ut av tankene. Livet føles normalt igjen.

Jeg lurer på om det overhodet er mulig for noen å forstå.

Jeg hører på Heather Nova.

Pappa kalte hunden for Cara her om dagen. Det var hyggelig. Gjør ingenting om han fortsetter med det. Liker også når han kaller meg Cara.

Livet med hund er igang. Enn så lenge er det sommerferie og innflytt og innpass som er altoppslukende, så det går nok tid før jeg får kjent på hva det egentlig betyr for meg.

Føler meg ikke helt på plass eller tilpass ennå. Det var fint med pappa her, da føler jeg meg alltid hjemme. Men stedet. Mangelen på venner.

Vi skal, om vi slutter å furte, kanskje en tur til Jaffis i dag. Da får jeg litt venner. Skulle ønske Jaffis alltid var på Hove, så jeg hadde fri tilgang på venner alltid. Eller at alle vennene mine bare kunne flytte sammen med meg. Ja.

Savner.

Glede i ensom

Jeg føler meg så vanvittig ensom.

Men det er ting som gjør meg glad.

Samværet med Frøya.
Å høre tassingen over parketten.
Kjøpe nytt.
Sol.
Stryking og kos.
Å tenke på praktiske løsninger, som hvordan å fikse en skapdør.
Potensialet.
Og vennene mine, selv om å tenke på dem og savne dem er det som gjør at jeg føler meg mest ensom.

Og det å ikke kunne snakke om det. Kanskje mest.

Sort

Jeg brølte.
Jeg rev dyna vekk, kastet kroppen gjennom rommet og brølte.
Hun hysjet på meg.
Jeg hveste. Spente hele kroppen og skrek hest.
Kastet dynene. Slo mot skapdøra.
Og brølte igjen.
Sloss med armene.
Beina.
Magen.
Musklene brølte motstand og sint kraft.
Bare sint.
Hun fanget meg.
Tvang meg ned.
Motstand.
Holdt meg nede. Kroppen sin rundt min.
Kroppen snerret.
Sint.
SINT.
Harde muskler. Stive sener. Sterke bein.
Bare helt sint.
Kald og het og sint.
Rask pust.
Pesing.
Stiv kropp. I stødige armer.
Armer som, nerve for nerve, gav slipp.
Like sort. Like stiv.
Men i ro.

Følelsen av at noe hardnet i meg. Som om da resten av musklene hvilte under dyna igjen, var deler av hjertet forstenet. En hard bit i kroppens viktigste muskel.

Bitterhet. Mistillit. Sinne.

10. juli

10. fuckings juli

fuckings 10. fuckings juli

Jævla drittdag. Jævla fuckings drittdag. Fuckings jævla fuckings drittdag.

Svik på to fronter

Kanskje var det dumt å spørre. Det er som i den filmen, Closer, man spør om ting man ikke har godt av å vite svaret på. Det er pest eller kolera, enten fantaserer man om det og gjør det verre enn det egentlig er, eller så sitter man med hodet fullt av egenmalte bilder av hvordan det var. Jeg tror å fantasere er verst, i alle fall for meg som har en så villig fantasi.

Men nå sitter jeg selvfølgelig igjen med disse bildene, og må bruke tid på å håndtere dem, og håndtere hva jeg føler for situasjonen. Heldigvis var fantasien min hakket verre. Tror jeg. Å ikke vite er verre. Hvor stort var sviket? Hva er det som er så ille at det må skjules for meg?

Kanskje fóret jeg dyret. Kanskje finner jeg ro. Det eneste sikre er at det finnes noen der ute jeg en gang respekterte og så opp til, som nå har mistet sin intergritet hos meg. Det står ikke respekt av å være så hensynsløs i sin jakt på å stilne sine egne behov.

Det er mennesker der. Mennesker med følelser. Lengsler. Drømmer. Det var først og fremst ikke meg, men hun som ble sviktet. Hun satt med all informasjonen, og valgte å overse den. Ta det hun ville ha, fordi hun var egoistisk. Slike mennesker har jeg ingenting til overs for. Hun sviktet som venn. Og det gjør meg dobbelt sint.

Så er det sviket mot meg, som har ligget lenger i kroppen og murret. Hvem av dem var det som sviktet meg? Begge? Mest én. Men det er lett å være sint på en man ikke elsker. Vanskelig å hate den som står en nærmest. Og det er ingen andre enn meg som mener jeg at rett til å føle meg sveket. Det er greit.

Jeg tror at når man forteller noe til en venn, og vennen ikke er enig i ens egne følelser eller holdninger, handler det mange ganger om vennens forhold til lignende saker. Om noen har gjort akkurat det samme, og synes at bildet av en selv blir for stygt, vil de ofte lage normer ut ifra at de selv ikke har gjort noe galt. For dersom de skulle si seg enig, ville de selv være skyldige.

Det er ingen som kan fortelle meg hvordan jeg skal forholde meg til dette. Ingen som kan si om det er galt eller rett av meg å føle det jeg føler. Det er kun jeg som sitter med den retten. Jeg. Kanskje hadde det vært enklere å ha et annet perspektiv på ting. Helt sikkert. Men det er ikke meg. Jeg er den jeg er, akkurat der hvor jeg er, her og nå. Med andre holdninger og andre verdier ville verden vært et enklere sted for meg å være. Men det er ikke slik jeg er utstyrt.

Kanskje er jeg irrasjonell. Kanskje er jeg for sensitiv. Eller kanskje er det bare jeg som kan kjenne på min egen kropp, mine egne følelser, mine egne tanker, og vurdere situasjonen ut ifra dét. Ikke ut ifra normer andre pålegger meg. Men bare meg. Min verden. Mitt perspektiv. Mine følelser. Alt er mitt.

Jeg skal bli flinkere til å stå for hva jeg føler. Stå for hva jeg tenker. Uavhengig av hva andre tror om meg. Jeg trenger ikke alltid være omgjengelig og enkel. Jeg har rett til å reagere. Å utagere. Å være umulig å forstå. Å skrike. Å være sint. Å være såret. For det er mitt liv. Ingen kan fortelle meg hvordan jeg skal leve det.

Så.

Hva er mitt, hva er ditt, hva er vårt?

Alkohol er bare tull, sa hun, og

Rastløs

Jeg ville dra allerede da jeg gikk inn døra. Jeg følte meg så malplassert. Farmor og mamma snakket, mens jeg lå og lukket øynene mot sola. Som regel tar det akkurat tre dager før denne rastløsheten får tak i meg. Nå tok det bare noen minutter, og den føltes sterkere enn før. Et sug i magen.

Etter noen timer var følelsen like sterk. Jeg ville bare vekk. Med en gang. Det var som om grensene mine var hvisket ut, og jeg måtte tilbake til tingene mine for å kjenne forskjell på meg og omgivelsene.

Jeg kjenner det fremdeles, men blir. Prøver å slappe av. Prøver å gjøre de oppgavene jeg har planlagt å få gjort.

Det er som om huset i seg selv er nok.

Farm to Fridge - The Truth Behind Meat Production

Se denne korte dokumentaren hvis, og bare hvis, du ønsker å vite mer om hva slags forhold produksjonsdyr lever under. Advarer om levende bilder av mishandling og vanskjøtsel av dyr som lider grusomme skjebner.

Meat video

Selv har jeg sett hele dokumentaren, selv om jeg ønsket å stoppe den etter noen sekunder. Jeg ser på det som et ansvar, som kjøttspiser, å være bevisst hva som ofres når menneskemat produseres. Kun da kan man ta et reflektert valg.

Det er ikke slik at alle produksjonsdyr har det på denne måten, og forholdene endres fra land til land. Vi kan bare håpe at norske dyr lever under bedre forhold.

Siden dette er klipp tatt fra gårder i USA, kan man forestille seg at forholdene fremdeles er nogenlunde like. Derfor er det verdt å tenke på om man som turist i USA vil velge bort animalske produkter, for ikke å støtte denne formen for mishandling.

Mennesket har frihet. Mennesket har makt. Mennesket har dermed ansvar. Ta ansvar.

Deilige drømmer og min gode lærer

Drømmene mine er veldig tilfredsstillende for tiden. Ikke bare fører nettene til at én dag blir til en annen, men jeg nyter bildene og følelsene som kommer med.

I natt drømte jeg om henne igjen. Hun bare var der. Hang med meg. Det var bare jeg som kunne se henne. Hun hadde langt hår, som da vi gikk på ungdomsskolen. Jeg setter så utrolig stor pris på å drømme om henne. Håper det aldri slutter.

Jeg lurer på om hun noen gang blir eldre i drømmene, eller om det stopper ved tjue og et halvt. I natt var hun yngre, og på en måte var jeg også det, men samtidig ikke.

Jeg føler at jeg har kommet til et sted hvor jeg kan snakke høyt om henne uten å gråte. Føler et vemod, men klarer å holde desperasjonen på avstand. Det er godt.

I morgen skal jeg kaste meg uti noe jeg ikke vet om jeg får til slik jeg ønsker. Det føles også godt, på en litt vond måte. Uheldigvis blir jeg nødt for å jobbe rett etterpå, så jeg får ikke feiret utfordringen før senere, og da føles det ikke likt.

Jeg ble anbefalt Brandi Carlile, men det er noe som skurrer. Men The story kan være digg innimellom. Fordi den tar litt av. Akkurat som jeg føler for å gjøre etter utfordringen i morgen. Kan høre på musikk istedet. Trine Rein i bilen.

Da jeg snakket med min gamle lærer i dag, følte jeg meg helt fantastisk. Jeg visste ikke at jeg likte henne så godt, egentlig trodde jeg at jeg mislikte henne litt, for hun var litt fjern. Samtidig er hun veldig tilstede i det menneskelige. Bare fordi jeg fortalte hva kjæresten min jobber med, visste hun at jeg hadde fått ny kjæreste fra sist vi snakket. Vi snakker om et menneske som følger med. Jeg kjenner også at hun bryr seg om meg. Jeg ser at hun er glad i meg. Og jeg har lyst til å klemme henne, og si at jeg har savnet henne. Kanskje gjør jeg det. En gang. Kanskje kan jeg skrive noe til henne. Når skolen er vel over. Kanskje det. Kanskje blir hun en av de lærerne man har kontakt med når skolen er over. Kanskje det.

Samtale mellom meg og meg.

Hallo?
Hei hei.
Åh, der var du. Jeg trodde jeg hadde mistet deg.
Neida, jeg er her.
Hvorfor har jeg ikke sett deg på lenge?
Du har vært opptatt.
Åh. Åja.
Jeg har spørsmål.
Spør ivei.
Jeg kjenner ikke meg selv igjen.
Det var ikke et spørsmål.
Nei. Jeg ser det.
Prøv igjen.
Hvorfor kjenner jeg ikke meg selv igjen?
Nåvel. Hva ved deg selv er det som virker ukjent?
Reaksjonene mine. Måten jeg forholder meg til verden. Mine egne tanker om meg selv.
Hva er det som er ulikt fra hva du mener er det selvet du kjenner?
Jeg er engstelig og usikker, og så tenker jeg negativt om meg selv om tilværelsen.
Hele tiden?
Nei, men mer enn før.
Så det er ikke helt ukjent?
Nei, kanskje ikke helt ukjent.
Hvorfor sier du at du ikke kjenner deg selv igjen, da?
Fordi jeg kjenner meg selv som mer optimistisk og trygg.
Så den du kjenner er: optimistisk og trygg, men iblant engstelig, usikker og negativ?
Ja.
Og nå, hvordan ser du deg selv nå?
Omvendt. Engstelig, usikker og negativ, og iblant optimistisk og trygg.
Ok.
Jeg vil tilbake til det jeg kjenner.
Hva med å finne frem til noe nytt som du kan trives med?
Jo, det kan funke det og. Hvordan?
Hvordan tror du?
Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvordan man kvitter seg med engstelighet, usikkerhet og negtivitet.
Men vet du hvordan du forsterker trygghet og optimisme?
Sånn generelt?
Ja, om du vil.
Ved å gjøre ting jeg mestrer, og ved å tørre å gjøre nye ting, men bare om jeg mestrer det.
Hva betyr det å mestre for deg?
Å få til det jeg vil.
Så om du bestemmer deg for et mål har du først mestret når du når målet?
Ja.
Setter du høye mål for deg selv?
Ja.
Alltid?
Ja.
Hva er målet med disse spørsmålene du stiller?
Å få svar.
Bare det?
Ja, eller, svarene må føre til en løsning på problemet mitt.
Ok.
Jeg vil ikke ha det sånn lenger. Det er vanskelig.
Har du hatt det mye vanskelig?
Ja, men ikke sammenlignet med andre.
Ikke sammenlignet med andre. Men det er ingen andre som lever ditt liv?
Nei, det er bare meg.
Så, bare deg, har du hatt det mye vanskelig?
Ja.
Ok.
Det går opp og ned. Men nå er det vanskeligere enn før.
Hvorfor er det vanskeligere?
Fordi jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg reagerer annerledes enn før. Jeg har aldri hatt det vanskelig så lenge før.
Kanskje er det derfor du ikke kjenner deg selv igjen, fordi det varer lenger enn tidligere?
Ja, kanskje.
Kanskje det også er derfor du føler at balansen har endret seg?
Fra trygg til usikker?
Ja.
Jo.
Tidligere har du hatt det mye vanskelig, men det har vart over korte perioder.
Ja.
Nå har du det vanskelig og det varer lenge.
Ja.
Så du har aldri vært her før, på dette stedet hvor du har det vanskelig over lengre tid?
Nei.
Nei.
Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke kjenner meg selv igjen?
Nei, det er ikke så rart.
Jeg har jo aldri kommet hit i meg selv. Ikke lenge nok til at det plager meg som nå.
Så det har ikke plaget deg tidligere?
Nei, for det har gått over. Jeg har løst problemet og funnet tilbake til meg selv.
Med deg selv mener du den trygge og optimistiske?
Ja.
Så når du er engstelig, usikker og negativ er du ikke deg selv?
Nei. Eller jo. Men jeg er ikke den jeg vil være, og det er ubehagelig å være der.
Men selv om disse egenskapene ikke er en del av den du vil være, kan du akseptere at de likevel er en del av deg?
Nesten ikke.
Synes du det er vanskelig å ha det ubehagelig?
Veldig vanskelig.
Er det slik at ubehaget ved å være usikker er verre enn selve følelsen av usikkerhet?
Ja, for det varer lenger.
Det varer lenger?
Ja, ubehaget kommer etterpå, når usikkerheten er borte. Det er tankene rundt.
Tankene.
Ja, de negative tankene om meg selv.
Sier du negative ting til deg selv etter du har vært usikker?
Ja. På den måten blir det dobbelt opp. Først usikker og så negativ.
Hva vil du gjøre med tankene?
Kvitte meg med dem.
Hvordan?
Slutte å tenke dem.
Ok. Noe annet?
Prøve å tenke andre tanker. Tanker som er positive.
Ja. Så, hittil skal du gjøre ting du mestrer og tenke positive tanker. Høres det overkommelig ut?
Både ja og nei. Det er vanskelig.
Kan du akseptere at det må være vanskelig?
Ja.
Kan du akseptere at det at du har det vanskelig og er i ubalanse kan gjøre det ekstra vanskelig for deg?
Ja.
Aksepterer du din egen ubalanse?
Nei. Kanskje etterhvert. Jeg må bevise for meg selv og omverdenen at jeg ikke er så teit og barnslig og vanskelig som jeg er nå. At trygge og optimistiske meg fremdeles eksisterer.
Det er viktig for deg?
Ja, det er det jeg trenger. Å få det bedre og bli trygg og optimistisk igjen.
De går nok hånd i hånd, tror du ikke?
Jo. Det tror jeg.
Bra. Inntil da, når føler du deg trygg og optimistisk?
Når jeg er sammen med andre, og det er god stemning.
Aldri når du er alene?
Sjelden. Da gjør jeg ting som gjør at jeg slipper å tenke.
Hva med akkurat nå? Føler du deg trygg?
Ja. Jeg tenker at jeg snylter på din trygghet og optimisme.
Men hvem er jeg?
Du er meg.
Ja. Så hvem sin trygghet og optimisme er det du bruker av?
Min egen.
Ja. Din egen. Du trenger ikke noen andre til å støtte deg.
Nei, kanskje ikke, men det føles ofte sånn. Som om jeg faller når jeg blir alene.
Har du falt hittil?
Nei.
Så hvorfor tror du fremdeles at du kommer til å falle?
Fordi det føles sånn. Jeg stoler ikke på meg selv.
Hvorfor ikke?
Fordi jeg ikke har funnet balanse i ubalansen. Jeg vet ikke at jeg klarer å stå.
Men det gjør du. Du har fremdeles en bit trygghet og optimisme i deg. Det bare er like lite synlig som jeg har vært.
Ja, for jeg så deg ikke.
Men jeg var her hele tiden. Og jeg kommer til å være her. Alltid.
Fint. Det gjør meg glad og lettet.
Og trygg? Og optimistisk?
Ja. Det og.
Bra.
Går du?
Ja. Gjør det deg engstelig?
Ja. Ganske.
Blir du usikker?
Ja. Men det gjør ingenting. Jeg klarer meg selv.
Ja, det gjør du.
Bare gå. Jeg klarer meg selv.
Ha det, da.
Ha det.

Det går trott å skrive.

Musikk og gamle følelser

Det at lukt får frem gamle tanker og følelser, det er en kjent sak. Nesa går jo rett opp i hjernen, det er verdens korteste vei fra sans til hjerne. Men jeg mener bestemt at musikk har akkurat samme virkning. Kanskje ikke i samme grad, men i stor nok grad til at man påvirkes.

Jeg satt nettopp på en sang som sendte meg tilbake til en følelse jeg trodde jeg var kvitt. Problemet mitt er at jeg ikke vet om følelsen kommer til å bli borte. Vel, på en måte vet jeg det, for jeg har vært gjennom akkurat det samme før. Men da tok det fire år før jeg roet meg.

Er jeg dømt til å føle gamle følelser resten av livet? Ha.. Jeg blir helt matt av tanken. Disse følelsene av desperasjon og lengsel er til å kveles av. Jeg skulle ønske jeg ikke var så mye out there den gangen da. Notat til selvet: La dem gå. Bare la dem gå.

Livet

Jeg blir litt satt ut av hele opplegget. Det er så mye kontakt overalt. Var livet enklere før internett, eller virket det bare enklere fordi jeg var barn?

Vel vel. Det skal livet ha, det kaster deg rundt i sirkler du aldri kommer ut av. Litt som det forsøket hvor de holdt aper fanget i en trommel som roterte, slik at de aldri kunne legge seg ned for å hvile eller sove. Det er livet. Du tumler til du dør.

Søndag.

Det er sånt som skjer..

Wow. Når hendte dét at jeg kan gå rett bort til en halvt bekjent og lire av meg komplimenter som bare vokser frem i luften mellom oss? Jeg ble ikke flau før etterpå, da jeg innså hva hun egentlig hadde oppfattet. Da var det for sent. Jeg hadde ved et uhell servert en saftig replikk som i grunnen er skikkelig upassende, med tanke på at jeg snart er godt gift.

Og hva er greia med meg og å ta folk på magen? Seriøst. Jeg tar alle på magen. Jeg vil ta alle på magen. Hvorfor i all verdens land og rike vil jeg det? Det har jeg aldri gjort før, men nå gjør jeg det stadig vekk.

Wow. Kanskje det kom av min virkelig hundre prosent mangel på interesse, en dæsj empati og en trygghet som hører samlivet til. Jeg bare er sjokkert over min noncharlante behandling av damen, kjekk og grei og full av selvtillit. Visste virkelig ikke at jeg hadde det i meg.

Frynser og punktum

Heh. Det var interessant. Jeg traff ei bekjent jente i går som jeg har tenkt på om jeg vil sende en mail til, som for å plukke opp trådene av en litt frynsete relasjon. Jeg bruker tiden før jeg sovner til å tenke på hva jeg vil skrive, natten på å drømme om møtet som fikser relasjonen, og morgenen på å tenke videre på formuleringen av ordene. Så går jeg inn på facebook for å se an situasjonen, og finner at vi ikke lenger er venner. Og jeg tenker "hun har slettet meg!". Men så ser jeg antall venner og at hun er venner med venner av meg som ikke egentlig er hennes venner, og jeg tenker igjen "Ah, jeg slettet henne...". Jeg prøver å huske når jeg gjorde det, og hvorfor. Og jeg undrer på hvorvidt jeg fremdeles har nr hennes. Til slutt slår det meg at det var nok en grunn til at jeg slettet henne, selv om jeg fremdeles er usikker på om det faktisk var jeg som gjorde det, og kanskje det er grunn nok i seg selv til å la frynsene danse på egenhånd. Så kan jeg befinne meg lenger inn på duken og drite i at hun blir en av dem. Når det kommer til stykket har jeg ikke tid. Hun satt sitt punktum. Jeg må sette mitt.

Usagt.

Når man er blitt så vant med å fortelle om alt man opplever, er det en underlig følelse å holde noe tilbake. På den ene siden føles det som en løgn, men på den andre siden handler det om å velge sine kamper. Velge med mer omhu. Likevel føles det som om jeg har tapt. Dog, dette er kun en følelse, og trenger ikke ha noe med virkeligheten å gjøre. I det lange løp tror jeg at dette tapet fører til suksess.

Jeg er stolt av meg selv i dag. I går viste jeg for første gang at jeg var sint til en venn. Sint på situasjonen. Sint på henne. Sint på begge. Bare sint. Jeg viste det helt ærlig. Så plutselig gikk det helt over, fordi jeg skjønte at sinnet kom fra frykt. Usikkerhet.

Og selv om jeg vanligvis bruker tid på å snakke om disse følelsene, har jeg valgt å la det ligge. Det skal ligge til jeg ikke lenger føler noen frykt. Først da er jeg moden for å snakke om det. Det føles helt enormt. Det er en mestringsfølelse jeg ikke har kjent på lenge. Jeg føler at jeg vokser.

I det siste har jeg følt meg som et barn. Eller en ungdom. Jeg har gjort masse som har ført til at jeg er blitt satt på plass. Kjeftet på. Fått tilsnakk. Jeg har tatt feil gang på gang. Jeg har gjort galt gang på gang. Og etterpå har jeg fått høre det. Samtidig som det gjør at jeg lærer hva som er akseptabel oppførsel og ikke, har det den deilige funksjonen at jeg holder meg unna trøbbel også fordi jeg er så lei av å få kjeft. Forhåpentligvis hjelper førstnevnte meg med sistnevnte.

Men jeg blir også usikker. Når det føles som om jeg stadig vekk taper, uansett hva jeg gjør. Jeg har følt meg helt mislykket lenge nå. Liten. Barnslig. Umoden. Uselvstendig. Nå føles det som om jeg er på vei ut derfra, men det er mange små steg og mange små seire som skal til for å bygge opp selvtillitten jeg har mistet gjennom de siste månedene.

Jeg har vel aldri vært vant med å gjøre så mange feil. Og hvertfall ikke få kjeft. Kanskje om jeg hadde vært en mer opprørsk unge, ville jeg vært mindre opprørsk nå, eller hvertfall ikke tatt det så tungt når jeg først har gjort noe feil. Det er rart med det.

Jeg sier i alle fall ingenting. Så får vi se. Hadde vært digg å være litt mer føyelig. Litt rundere i kantene. Eller bare ikke kantete i det hele tatt. Så får jeg håpe at det som forblir usagt ikke bygger seg opp til en stor, stygg sprettball som til slutt bare MÅ ut. Jeg har makta.

Vente

Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg synes om venting. Men jeg heller mot å mislike.
Noe venting kan oppfattes som bra, men for meg er mesteparten bare en pine.
Vente på beskjed, vente på kjæresten, vente på fritid, vente på telefon fra veterinæren, vente på Goudot, vente vente vente.
Jeg misliker å vente på disse tingene. Det ligger så mye og hviler på alt jeg venter på. Både forventning og bekymring. I følge Luhrmann er bekymring like nyttig som å prøve å løse en algebraligning ved å tygge tyggis. Jeg er forsåvidt enig i det, men bekymring har en annen rolle. Den skaper en forventning om det verste, og dersom det verste faktsik inntrer, var man forberedt på det. Såvel det ikke går over styr.

Denne uken har jeg sett to rolletolkninger som gjorde at jeg følte meg truffet. Den første var Torvald i "Et dukkehjem" på Trøndelag teater. Den andre var Nina i "Black swan" på Klingenberg kino. Det var selvfølgelig deler jeg også ikke kjente meg igjen i, som hhv total egoisme og sinnsykdom, men det som traff meg traff så midt på at jeg kommer til å granske meg selv litt ekstra i tiden fremover. Ikke at jeg tror at min skjebne ligner i større grad, men det er trekk ved mitt sinn som er skremmende likt deres.

Jeg prøver å ikke bekymre meg for alt jeg venter på. Nå og alltid. Samtidig forbereder jeg meg på det verste, slik at dårlige nyheter ikke sjokkerer. Det siste jeg trenger er dårlige nyheter.

Jeg passer på

Jeg sitter på sengen og surfer med et velkjent sug i magen. Han ligger på madrassen ved siden av og leser Don Rosas "Skrue - liv og levnet", min signerte utgave. Og jeg passer på.
Jeg passer på at grønnsakene er usynlige, men tilstede.
Jeg passer på at de grunnleggende behov stadig er dekket.
Jeg passer på at han ikke er redd.
Jeg passer på at han hører etter når noen snakker.
Jeg passer på at alt som kan føre til mas blir hemmeliggjort.
Jeg passer på at jeg ler når han forteller vitser.
Jeg passer på at neglene blir klippet og hendene vasket.
Jeg passer på.

Jeg kjenner nesten hver minste krik og krok i hans sinnelag. For han er litt min.

Og suget i magen gir seg litt, mens jeg tenker på de rette tingene.

Hvordan fungerer mekanismen savn-mistro? Hvordan kan det ha seg at følelsen av å være avhengig av et annet menneske resulterer i angrep og søken etter feil og mangler? Hvis man så er avhengig av dette mennesket, vil det ikke da lønne seg å overse det som gjør en usikker?

Ja. Myrstå vipper.
Jeg kjenner en følelse jeg ikke har kjent på lenge. Det er som å komme ut av dvale. En driv. En slags merkelig engasjert optimisme. Som om jeg endelig kjenner min egen styrke bygge seg opp midt i brystet. En varme jeg ikke kan forklare. Fokus- og temposkifte på en gang.

Digg.

Var det følelsen av å ta feil, eller var det et faktum?

Første dag

Det gjør meg rastløs å sitte inne på en solskinnsdag. Spesielt en dag som dette, når tid og rom plutselig er tomt, og jeg må fylle det helt alene.
For meg er det enklere å være alene når jeg er singel, for da mangler jeg ingen spesiell. Samtidig kan det være verre ellers, fordi jeg mangler noen generelt.

Mamma fortalte meg en gang at savn er et mål på hvor godt man har det sammen. Jo mer savn og lengsel, jo bedre er det man har. Det tror jeg på, kloke mor.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var jo knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som som växer

och det som stänger.

Karin Boye