Kanskje var det dumt å spørre. Det er som i den filmen, Closer, man spør om ting man ikke har godt av å vite svaret på. Det er pest eller kolera, enten fantaserer man om det og gjør det verre enn det egentlig er, eller så sitter man med hodet fullt av egenmalte bilder av hvordan det var. Jeg tror å fantasere er verst, i alle fall for meg som har en så villig fantasi.
Men nå sitter jeg selvfølgelig igjen med disse bildene, og må bruke tid på å håndtere dem, og håndtere hva jeg føler for situasjonen. Heldigvis var fantasien min hakket verre. Tror jeg. Å ikke vite er verre. Hvor stort var sviket? Hva er det som er så ille at det må skjules for meg?
Kanskje fóret jeg dyret. Kanskje finner jeg ro. Det eneste sikre er at det finnes noen der ute jeg en gang respekterte og så opp til, som nå har mistet sin intergritet hos meg. Det står ikke respekt av å være så hensynsløs i sin jakt på å stilne sine egne behov.
Det er mennesker der. Mennesker med følelser. Lengsler. Drømmer. Det var først og fremst ikke meg, men hun som ble sviktet. Hun satt med all informasjonen, og valgte å overse den. Ta det hun ville ha, fordi hun var egoistisk. Slike mennesker har jeg ingenting til overs for. Hun sviktet som venn. Og det gjør meg dobbelt sint.
Så er det sviket mot meg, som har ligget lenger i kroppen og murret. Hvem av dem var det som sviktet meg? Begge? Mest én. Men det er lett å være sint på en man ikke elsker. Vanskelig å hate den som står en nærmest. Og det er ingen andre enn meg som mener jeg at rett til å føle meg sveket. Det er greit.
Jeg tror at når man forteller noe til en venn, og vennen ikke er enig i ens egne følelser eller holdninger, handler det mange ganger om vennens forhold til lignende saker. Om noen har gjort akkurat det samme, og synes at bildet av en selv blir for stygt, vil de ofte lage normer ut ifra at de selv ikke har gjort noe galt. For dersom de skulle si seg enig, ville de selv være skyldige.
Det er ingen som kan fortelle meg hvordan jeg skal forholde meg til dette. Ingen som kan si om det er galt eller rett av meg å føle det jeg føler. Det er kun jeg som sitter med den retten. Jeg. Kanskje hadde det vært enklere å ha et annet perspektiv på ting. Helt sikkert. Men det er ikke meg. Jeg er den jeg er, akkurat der hvor jeg er, her og nå. Med andre holdninger og andre verdier ville verden vært et enklere sted for meg å være. Men det er ikke slik jeg er utstyrt.
Kanskje er jeg irrasjonell. Kanskje er jeg for sensitiv. Eller kanskje er det bare jeg som kan kjenne på min egen kropp, mine egne følelser, mine egne tanker, og vurdere situasjonen ut ifra dét. Ikke ut ifra normer andre pålegger meg. Men bare meg. Min verden. Mitt perspektiv. Mine følelser. Alt er mitt.
Jeg skal bli flinkere til å stå for hva jeg føler. Stå for hva jeg tenker. Uavhengig av hva andre tror om meg. Jeg trenger ikke alltid være omgjengelig og enkel. Jeg har rett til å reagere. Å utagere. Å være umulig å forstå. Å skrike. Å være sint. Å være såret. For det er mitt liv. Ingen kan fortelle meg hvordan jeg skal leve det.
Så.