Det er rart hvordan noen menneskers vesen veier mer enn andre. Jeg har funnet et vanntett mål på hvor mye noen veier for meg, og det er: antall minutter jeg bruker på å skrive en sms til vedkommende, ganget med antall sommerfugler i magen av å vente på svar, pluss antall sekunder nøling før åpning av mottatt sms. Legger man til styrken glede/skuffelse når man får svaret, har man et mål på hvor mye dette mennesket veier.
Det er spennende. For meg har det tidligere gått sport i å omgjøre denne typen mennesker om til lettvektere. Noen har mistet helt piffen, mens andre har fremdeles en del å gå på. Nå synes jeg det mest er plagsomt å måtte forholde meg til min egen spenthet, fordi jeg kjenner mer og mer at det bakenfor ligger et stikk av usikkerhet, mindreverdighetskompleks og naiv pidestalisme. Noe som av mangelen på pubertal bråmodighet blir tydeligere og tydeligere for hvert år.
Så jeg gjør mitt beste for å overse behovet for å skrive perfekte sms, prøver å glemme at jeg har sendt noe, og åpner svaret så raskt fingrene klarer, sånn at jeg i det minste kan prøve å lure meg selv til å tro at det betyr mindre for meg enn det gjør. Det funker dårlig. Triks nr to er å sende sms til flere, trygge mennesker, sånn at jeg ikke vet hvem av dem som svarer, og etterhvert vil slappe mer av i det.
Akk, livet som husmor. Stadig nye utfordringer.