Drømmene

Jeg begynner å bli trett av alle drømmene på morgenkvisten som gir meg en følelse av å ha gjort mange gale valg. For n'te gang finner de veien inn i følelsene mine og lar meg våkne med erindringen av en følelse jeg i virkeligheten ikke bærer på. Det tar meg så en times tid å kvitte meg med drømmen, men i løpet av den timen har jeg stilt flere store spørsmål om mitt eget liv, mine egne ønsker og mine valg. Kanskje er det slike spørsmål man må tåle, for den som frykter spørsmål har som regel ikke (sikre) svar. Et spørsmål kan egentlig ikke ødelegge noe som er virkelig, men det kan få en til å tenke. Vurdere. Se situasjonen annerledes. Se seg selv og andre i et annet lys. Bli bevisst noe en ikke tidligere tenkte på. Så spørsmål kan virke farlige, fordi når man først har tenkt noe er det vanskelig og glemme. Noen typer kunnskap kan man umulig sitte på uten å på ny ta stilling til sin egen virkelighet. Jeg gjør det uvillig mange morgener denne jula. Jeg får inn en fremmed, men ikke ukjent, følelse, tvinges til å vurdere følelsens makt over meg, og har hittil stått stødig. Kanskje gjør det meg sterk nok til å håndtere overgangen fra drøm til virkelighet, når disse følelsene står fremfor meg med sin hele, fulle, virkelige kraft og røsker meg ut fra mitt trygge skjulested. Kanskje er det drømmene som redder skinnet mitt.