Drøm om Natassia

Jeg ser at jeg har én ivrig leser fra Malaysia. Hvem er du? Denne dagen startet med minnet om en drøm. Ingenting er klart før jeg var i barndomshuset til Natassia. Det dyre huset med flislagt gulv og en stor puma på veggen ved inngangen. Jeg husker da pumaen lå i biter på stuegulvet, noen uker før den havnet på veggen. Nå gikk jeg inn, og det pågikk mye annerledes aktivitet med mange mennesker i første etasje. Som om huset ble brukt til butikk og scene og aktivistsenter samtidig. Jeg gikk opp i andre etasje og husket plutselig på at Natassia var død. Dette hadde jeg visst fra før, men det var som om jeg fikk høre det for første gang. Stefaren til Natassia bodde fremdeles i huset og kom ut for å gi meg en klem, men moren var borte. Han hadde giftet seg for tredje gang med en dame jeg kjente jeg ville komme nær. Hun hadde en liten sønn og var gravid igjen. Jeg fant veien inn via toåringen, og havnet i samtale med henne. Hun møtte meg som en gammel venn, og planla hvordan vi skulle tilbringe kvelden sammen, bare oss to. Jeg måtte ringe Jorid, som var sur, og samtalen tok så lang tid at da jeg kom tilbake var kvelden litt over. Jeg ville bare snakke med henne, være nær henne. Hun var trygg og moderlig, jeg kunne slappe av med henne. Vi kunne snakke om Natassia, og langt bak i hukommelsen var også Simona. Da jeg våknet fikk jeg høre at jeg hadde klynket i søvne. Etter å ha tenkt litt over drømmen fant jeg ut at denne kvinnen representerte Mari. Men hvorfor var Natassia død?

Syk med påfølgende demotivasjon

Å være syk lenge viser seg å være demotiverende. Det er mange oppgaver jeg før gjorde automatisk, som nå krever en driv jeg kun får én til to ganger om dagen. Jeg sitter hjemme og putter i meg bli-frisk-piller med ekte bivirkninger, og venter på at jeg skal føle meg bedre. For to uker siden var jeg bare syk. Nå er jeg også demotivert. Jeg er et stykke inn i tredje sykemåned, og lurer på om noen burde fortalt meg at det ikke er så rart at jeg føler det slik? Kan noen si til meg at det er helt ok at jeg går forbi oppgaver som må gjøres uten å orke og gjøre dem? Kan noen fortelle meg at det er helt vanlig å være rastløs og kraftløs på samme tid? Kan noen forklare meg hvor denne engstelsen for det ukjente og det nye kommer fra? Kan noen informere verden for meg om at jeg bare har lyst til å gi opp, slutte og ta ansvar, og bare seile min egen sjø frem til sommeren? På forhånd; Takk.

Skjebne

Jeg har tenkt på skjebnen i det siste. Det startet med en av disse sjelsettende drømmene som får meg til å revurdere alt. Siden bare ballet det seg på, og det kom til et punkt hvor jeg måtte velge mellom å gjøre noe med saken, eller å slutte og tenke på det. Så jeg sluttet og tenke på det. Og siden jeg sluttet og tenke på det har jeg egentlig hatt det greit. Helt til i går, da skjebnen spilte meg et puss, og jeg ble helt uvitende slengt inn på tanken igjen. Jeg var igang før jeg skjønte at det var det jeg holdt på med. Nå sitter jeg med sommerfugler i magen og tenker på skjebnen. Jeg vender nemlig stadig vekk tilbake til samme sted. Helt siden 2006 har jeg vendt tilbake. Seks år med samme tanke, samme mål. Og nå er jeg her igjen, våt i håret og svett under leppa, klar for et eventyr som aldri har vært mer upassende. Man får høre at man vil forelske seg mange ganger gjennom livet, uavhengig om man har en fast partner eller ei. Hva da, når den samme forelskelsen melder sin ankomst ved hvert veiskille, men de faste partnerne stadig er nye? Det føles mer som om forelskelsen er fast, mens partnerne byttes ut. Jeg har også hørt at man alltid vil ha en dragning mot dem man aldri fikk. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Hun lurte på om jeg var lykkelig. Jeg synes det er et urettferdig spørsmål. Kanskje jeg bare krever mer. Men tilbake til skjebnen. Jeg har en grill i hodet som er helt enig med seg selv om en skjebnebestemmelse. Den er ikke lojal mot mine valg, og er derfor skremmende. Jeg liker den ikke, men jeg synes den er inderlig spennende. Jeg trodde hun hadde glemt meg. Så viser det seg at det absolutt ikke er tilfellet. Det var egentlig ganske trygt og tenke at jeg var glemt. Nå føles det ustøtt. På jobben anstrenger jeg meg en del for å finne min plass. Det er ikke det at folk er utrivelige, men de har litt sin egen klubb. Så jeg stiller åpne spørsmål, og møter rare responser. De er både hjertlige og distansert på samme tid. Litt som amerikanere. I slike situasjoner tidligere, har jeg stengt det helt ute og bare vært i min egen verden. Men her har jeg behov for å være med i gjengen. Jeg trenger det de har å tilby. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal finne fram.

Robyn

Drømmene

Jeg begynner å bli trett av alle drømmene på morgenkvisten som gir meg en følelse av å ha gjort mange gale valg. For n'te gang finner de veien inn i følelsene mine og lar meg våkne med erindringen av en følelse jeg i virkeligheten ikke bærer på. Det tar meg så en times tid å kvitte meg med drømmen, men i løpet av den timen har jeg stilt flere store spørsmål om mitt eget liv, mine egne ønsker og mine valg. Kanskje er det slike spørsmål man må tåle, for den som frykter spørsmål har som regel ikke (sikre) svar. Et spørsmål kan egentlig ikke ødelegge noe som er virkelig, men det kan få en til å tenke. Vurdere. Se situasjonen annerledes. Se seg selv og andre i et annet lys. Bli bevisst noe en ikke tidligere tenkte på. Så spørsmål kan virke farlige, fordi når man først har tenkt noe er det vanskelig og glemme. Noen typer kunnskap kan man umulig sitte på uten å på ny ta stilling til sin egen virkelighet. Jeg gjør det uvillig mange morgener denne jula. Jeg får inn en fremmed, men ikke ukjent, følelse, tvinges til å vurdere følelsens makt over meg, og har hittil stått stødig. Kanskje gjør det meg sterk nok til å håndtere overgangen fra drøm til virkelighet, når disse følelsene står fremfor meg med sin hele, fulle, virkelige kraft og røsker meg ut fra mitt trygge skjulested. Kanskje er det drømmene som redder skinnet mitt.

Valg

Man må jo bare lure da, på hvilke valg som var riktige og hvilke som var feil. Nå er det mange som føles veldig feil. Det meste føles egentlig feil.

Hvorfor er jeg her?

Jeg gav blogen en renovasjon.

Menneskevektisme

Det er rart hvordan noen menneskers vesen veier mer enn andre. Jeg har funnet et vanntett mål på hvor mye noen veier for meg, og det er: antall minutter jeg bruker på å skrive en sms til vedkommende, ganget med antall sommerfugler i magen av å vente på svar, pluss antall sekunder nøling før åpning av mottatt sms. Legger man til styrken glede/skuffelse når man får svaret, har man et mål på hvor mye dette mennesket veier.

Det er spennende. For meg har det tidligere gått sport i å omgjøre denne typen mennesker om til lettvektere. Noen har mistet helt piffen, mens andre har fremdeles en del å gå på. Nå synes jeg det mest er plagsomt å måtte forholde meg til min egen spenthet, fordi jeg kjenner mer og mer at det bakenfor ligger et stikk av usikkerhet, mindreverdighetskompleks og naiv pidestalisme. Noe som av mangelen på pubertal bråmodighet blir tydeligere og tydeligere for hvert år.

Så jeg gjør mitt beste for å overse behovet for å skrive perfekte sms, prøver å glemme at jeg har sendt noe, og åpner svaret så raskt fingrene klarer, sånn at jeg i det minste kan prøve å lure meg selv til å tro at det betyr mindre for meg enn det gjør. Det funker dårlig. Triks nr to er å sende sms til flere, trygge mennesker, sånn at jeg ikke vet hvem av dem som svarer, og etterhvert vil slappe mer av i det.

Akk, livet som husmor. Stadig nye utfordringer.

Aaaaarhhh! Tingene mine!

Problematiske tilvenning nr 1: Ting flytter på seg uten at jeg har gjort det, eller har noen forutsetning for å forstå hvor de er blitt plassert.

Problematiske tilvenning nr 2: Mine ting er ikke lenger under min totalitære kontroll, og kan plutselig bli alterert eller misforstått for søppel.

Problematiske tilvenning nr 3: Har ikke mitt helt egne rom.

Generelt problem: Mister kontrollen og blir halvgæren av det.

Puh. Å gå fra én til to. Puh.

Litt liv..

Overgangen fra å bo hjemme til å bo i Arendal er strevsom. Kan ikke huske å ha hatt en så problematisk overgang tidligere. I flyttesammenheng kanskje, men ikke alt det andre.

Pappa var her for å hjelpe med flytting. Det var godt. Han er så trygg. Jeg lurer på om jeg alltid har følt på en stemning mellom oss, eller om den har kommet i voksen alder. Det er som om det er noe uuttalt.

Jeg har denne følelsen med et par av vennene mine også. En nøling. En slags nærhet som man ikke helt vet om er der lenger. Som om man må finne ut av det fra gang til gang.

For tiden drømmer jeg mye om nærhet med vennene mine. I mange former. Det er underlig noen ganger å våkne opp fra å ha kysset en venninne i drømme, og så å fortsette livet som vanlig. Følelsen er så virkelig at jeg føler drømmen resten av morgenen. Det er nesten så jeg begynner å tvile på mine egne valg i livet. Men så går det et par timer, kanskje avslører jeg drømmen min til noen, og så forsvinner den ut av tankene. Livet føles normalt igjen.

Jeg lurer på om det overhodet er mulig for noen å forstå.

Jeg hører på Heather Nova.

Pappa kalte hunden for Cara her om dagen. Det var hyggelig. Gjør ingenting om han fortsetter med det. Liker også når han kaller meg Cara.

Livet med hund er igang. Enn så lenge er det sommerferie og innflytt og innpass som er altoppslukende, så det går nok tid før jeg får kjent på hva det egentlig betyr for meg.

Føler meg ikke helt på plass eller tilpass ennå. Det var fint med pappa her, da føler jeg meg alltid hjemme. Men stedet. Mangelen på venner.

Vi skal, om vi slutter å furte, kanskje en tur til Jaffis i dag. Da får jeg litt venner. Skulle ønske Jaffis alltid var på Hove, så jeg hadde fri tilgang på venner alltid. Eller at alle vennene mine bare kunne flytte sammen med meg. Ja.

Savner.

Glede i ensom

Jeg føler meg så vanvittig ensom.

Men det er ting som gjør meg glad.

Samværet med Frøya.
Å høre tassingen over parketten.
Kjøpe nytt.
Sol.
Stryking og kos.
Å tenke på praktiske løsninger, som hvordan å fikse en skapdør.
Potensialet.
Og vennene mine, selv om å tenke på dem og savne dem er det som gjør at jeg føler meg mest ensom.

Og det å ikke kunne snakke om det. Kanskje mest.

Sort

Jeg brølte.
Jeg rev dyna vekk, kastet kroppen gjennom rommet og brølte.
Hun hysjet på meg.
Jeg hveste. Spente hele kroppen og skrek hest.
Kastet dynene. Slo mot skapdøra.
Og brølte igjen.
Sloss med armene.
Beina.
Magen.
Musklene brølte motstand og sint kraft.
Bare sint.
Hun fanget meg.
Tvang meg ned.
Motstand.
Holdt meg nede. Kroppen sin rundt min.
Kroppen snerret.
Sint.
SINT.
Harde muskler. Stive sener. Sterke bein.
Bare helt sint.
Kald og het og sint.
Rask pust.
Pesing.
Stiv kropp. I stødige armer.
Armer som, nerve for nerve, gav slipp.
Like sort. Like stiv.
Men i ro.

Følelsen av at noe hardnet i meg. Som om da resten av musklene hvilte under dyna igjen, var deler av hjertet forstenet. En hard bit i kroppens viktigste muskel.

Bitterhet. Mistillit. Sinne.

10. juli

10. fuckings juli

fuckings 10. fuckings juli

Jævla drittdag. Jævla fuckings drittdag. Fuckings jævla fuckings drittdag.

Svik på to fronter

Kanskje var det dumt å spørre. Det er som i den filmen, Closer, man spør om ting man ikke har godt av å vite svaret på. Det er pest eller kolera, enten fantaserer man om det og gjør det verre enn det egentlig er, eller så sitter man med hodet fullt av egenmalte bilder av hvordan det var. Jeg tror å fantasere er verst, i alle fall for meg som har en så villig fantasi.

Men nå sitter jeg selvfølgelig igjen med disse bildene, og må bruke tid på å håndtere dem, og håndtere hva jeg føler for situasjonen. Heldigvis var fantasien min hakket verre. Tror jeg. Å ikke vite er verre. Hvor stort var sviket? Hva er det som er så ille at det må skjules for meg?

Kanskje fóret jeg dyret. Kanskje finner jeg ro. Det eneste sikre er at det finnes noen der ute jeg en gang respekterte og så opp til, som nå har mistet sin intergritet hos meg. Det står ikke respekt av å være så hensynsløs i sin jakt på å stilne sine egne behov.

Det er mennesker der. Mennesker med følelser. Lengsler. Drømmer. Det var først og fremst ikke meg, men hun som ble sviktet. Hun satt med all informasjonen, og valgte å overse den. Ta det hun ville ha, fordi hun var egoistisk. Slike mennesker har jeg ingenting til overs for. Hun sviktet som venn. Og det gjør meg dobbelt sint.

Så er det sviket mot meg, som har ligget lenger i kroppen og murret. Hvem av dem var det som sviktet meg? Begge? Mest én. Men det er lett å være sint på en man ikke elsker. Vanskelig å hate den som står en nærmest. Og det er ingen andre enn meg som mener jeg at rett til å føle meg sveket. Det er greit.

Jeg tror at når man forteller noe til en venn, og vennen ikke er enig i ens egne følelser eller holdninger, handler det mange ganger om vennens forhold til lignende saker. Om noen har gjort akkurat det samme, og synes at bildet av en selv blir for stygt, vil de ofte lage normer ut ifra at de selv ikke har gjort noe galt. For dersom de skulle si seg enig, ville de selv være skyldige.

Det er ingen som kan fortelle meg hvordan jeg skal forholde meg til dette. Ingen som kan si om det er galt eller rett av meg å føle det jeg føler. Det er kun jeg som sitter med den retten. Jeg. Kanskje hadde det vært enklere å ha et annet perspektiv på ting. Helt sikkert. Men det er ikke meg. Jeg er den jeg er, akkurat der hvor jeg er, her og nå. Med andre holdninger og andre verdier ville verden vært et enklere sted for meg å være. Men det er ikke slik jeg er utstyrt.

Kanskje er jeg irrasjonell. Kanskje er jeg for sensitiv. Eller kanskje er det bare jeg som kan kjenne på min egen kropp, mine egne følelser, mine egne tanker, og vurdere situasjonen ut ifra dét. Ikke ut ifra normer andre pålegger meg. Men bare meg. Min verden. Mitt perspektiv. Mine følelser. Alt er mitt.

Jeg skal bli flinkere til å stå for hva jeg føler. Stå for hva jeg tenker. Uavhengig av hva andre tror om meg. Jeg trenger ikke alltid være omgjengelig og enkel. Jeg har rett til å reagere. Å utagere. Å være umulig å forstå. Å skrike. Å være sint. Å være såret. For det er mitt liv. Ingen kan fortelle meg hvordan jeg skal leve det.

Så.

Hva er mitt, hva er ditt, hva er vårt?

Alkohol er bare tull, sa hun, og

Rastløs

Jeg ville dra allerede da jeg gikk inn døra. Jeg følte meg så malplassert. Farmor og mamma snakket, mens jeg lå og lukket øynene mot sola. Som regel tar det akkurat tre dager før denne rastløsheten får tak i meg. Nå tok det bare noen minutter, og den føltes sterkere enn før. Et sug i magen.

Etter noen timer var følelsen like sterk. Jeg ville bare vekk. Med en gang. Det var som om grensene mine var hvisket ut, og jeg måtte tilbake til tingene mine for å kjenne forskjell på meg og omgivelsene.

Jeg kjenner det fremdeles, men blir. Prøver å slappe av. Prøver å gjøre de oppgavene jeg har planlagt å få gjort.

Det er som om huset i seg selv er nok.

Farm to Fridge - The Truth Behind Meat Production

Se denne korte dokumentaren hvis, og bare hvis, du ønsker å vite mer om hva slags forhold produksjonsdyr lever under. Advarer om levende bilder av mishandling og vanskjøtsel av dyr som lider grusomme skjebner.

Meat video

Selv har jeg sett hele dokumentaren, selv om jeg ønsket å stoppe den etter noen sekunder. Jeg ser på det som et ansvar, som kjøttspiser, å være bevisst hva som ofres når menneskemat produseres. Kun da kan man ta et reflektert valg.

Det er ikke slik at alle produksjonsdyr har det på denne måten, og forholdene endres fra land til land. Vi kan bare håpe at norske dyr lever under bedre forhold.

Siden dette er klipp tatt fra gårder i USA, kan man forestille seg at forholdene fremdeles er nogenlunde like. Derfor er det verdt å tenke på om man som turist i USA vil velge bort animalske produkter, for ikke å støtte denne formen for mishandling.

Mennesket har frihet. Mennesket har makt. Mennesket har dermed ansvar. Ta ansvar.

Deilige drømmer og min gode lærer

Drømmene mine er veldig tilfredsstillende for tiden. Ikke bare fører nettene til at én dag blir til en annen, men jeg nyter bildene og følelsene som kommer med.

I natt drømte jeg om henne igjen. Hun bare var der. Hang med meg. Det var bare jeg som kunne se henne. Hun hadde langt hår, som da vi gikk på ungdomsskolen. Jeg setter så utrolig stor pris på å drømme om henne. Håper det aldri slutter.

Jeg lurer på om hun noen gang blir eldre i drømmene, eller om det stopper ved tjue og et halvt. I natt var hun yngre, og på en måte var jeg også det, men samtidig ikke.

Jeg føler at jeg har kommet til et sted hvor jeg kan snakke høyt om henne uten å gråte. Føler et vemod, men klarer å holde desperasjonen på avstand. Det er godt.

I morgen skal jeg kaste meg uti noe jeg ikke vet om jeg får til slik jeg ønsker. Det føles også godt, på en litt vond måte. Uheldigvis blir jeg nødt for å jobbe rett etterpå, så jeg får ikke feiret utfordringen før senere, og da føles det ikke likt.

Jeg ble anbefalt Brandi Carlile, men det er noe som skurrer. Men The story kan være digg innimellom. Fordi den tar litt av. Akkurat som jeg føler for å gjøre etter utfordringen i morgen. Kan høre på musikk istedet. Trine Rein i bilen.

Da jeg snakket med min gamle lærer i dag, følte jeg meg helt fantastisk. Jeg visste ikke at jeg likte henne så godt, egentlig trodde jeg at jeg mislikte henne litt, for hun var litt fjern. Samtidig er hun veldig tilstede i det menneskelige. Bare fordi jeg fortalte hva kjæresten min jobber med, visste hun at jeg hadde fått ny kjæreste fra sist vi snakket. Vi snakker om et menneske som følger med. Jeg kjenner også at hun bryr seg om meg. Jeg ser at hun er glad i meg. Og jeg har lyst til å klemme henne, og si at jeg har savnet henne. Kanskje gjør jeg det. En gang. Kanskje kan jeg skrive noe til henne. Når skolen er vel over. Kanskje det. Kanskje blir hun en av de lærerne man har kontakt med når skolen er over. Kanskje det.

Samtale mellom meg og meg.

Hallo?
Hei hei.
Åh, der var du. Jeg trodde jeg hadde mistet deg.
Neida, jeg er her.
Hvorfor har jeg ikke sett deg på lenge?
Du har vært opptatt.
Åh. Åja.
Jeg har spørsmål.
Spør ivei.
Jeg kjenner ikke meg selv igjen.
Det var ikke et spørsmål.
Nei. Jeg ser det.
Prøv igjen.
Hvorfor kjenner jeg ikke meg selv igjen?
Nåvel. Hva ved deg selv er det som virker ukjent?
Reaksjonene mine. Måten jeg forholder meg til verden. Mine egne tanker om meg selv.
Hva er det som er ulikt fra hva du mener er det selvet du kjenner?
Jeg er engstelig og usikker, og så tenker jeg negativt om meg selv om tilværelsen.
Hele tiden?
Nei, men mer enn før.
Så det er ikke helt ukjent?
Nei, kanskje ikke helt ukjent.
Hvorfor sier du at du ikke kjenner deg selv igjen, da?
Fordi jeg kjenner meg selv som mer optimistisk og trygg.
Så den du kjenner er: optimistisk og trygg, men iblant engstelig, usikker og negativ?
Ja.
Og nå, hvordan ser du deg selv nå?
Omvendt. Engstelig, usikker og negativ, og iblant optimistisk og trygg.
Ok.
Jeg vil tilbake til det jeg kjenner.
Hva med å finne frem til noe nytt som du kan trives med?
Jo, det kan funke det og. Hvordan?
Hvordan tror du?
Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvordan man kvitter seg med engstelighet, usikkerhet og negtivitet.
Men vet du hvordan du forsterker trygghet og optimisme?
Sånn generelt?
Ja, om du vil.
Ved å gjøre ting jeg mestrer, og ved å tørre å gjøre nye ting, men bare om jeg mestrer det.
Hva betyr det å mestre for deg?
Å få til det jeg vil.
Så om du bestemmer deg for et mål har du først mestret når du når målet?
Ja.
Setter du høye mål for deg selv?
Ja.
Alltid?
Ja.
Hva er målet med disse spørsmålene du stiller?
Å få svar.
Bare det?
Ja, eller, svarene må føre til en løsning på problemet mitt.
Ok.
Jeg vil ikke ha det sånn lenger. Det er vanskelig.
Har du hatt det mye vanskelig?
Ja, men ikke sammenlignet med andre.
Ikke sammenlignet med andre. Men det er ingen andre som lever ditt liv?
Nei, det er bare meg.
Så, bare deg, har du hatt det mye vanskelig?
Ja.
Ok.
Det går opp og ned. Men nå er det vanskeligere enn før.
Hvorfor er det vanskeligere?
Fordi jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg reagerer annerledes enn før. Jeg har aldri hatt det vanskelig så lenge før.
Kanskje er det derfor du ikke kjenner deg selv igjen, fordi det varer lenger enn tidligere?
Ja, kanskje.
Kanskje det også er derfor du føler at balansen har endret seg?
Fra trygg til usikker?
Ja.
Jo.
Tidligere har du hatt det mye vanskelig, men det har vart over korte perioder.
Ja.
Nå har du det vanskelig og det varer lenge.
Ja.
Så du har aldri vært her før, på dette stedet hvor du har det vanskelig over lengre tid?
Nei.
Nei.
Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke kjenner meg selv igjen?
Nei, det er ikke så rart.
Jeg har jo aldri kommet hit i meg selv. Ikke lenge nok til at det plager meg som nå.
Så det har ikke plaget deg tidligere?
Nei, for det har gått over. Jeg har løst problemet og funnet tilbake til meg selv.
Med deg selv mener du den trygge og optimistiske?
Ja.
Så når du er engstelig, usikker og negativ er du ikke deg selv?
Nei. Eller jo. Men jeg er ikke den jeg vil være, og det er ubehagelig å være der.
Men selv om disse egenskapene ikke er en del av den du vil være, kan du akseptere at de likevel er en del av deg?
Nesten ikke.
Synes du det er vanskelig å ha det ubehagelig?
Veldig vanskelig.
Er det slik at ubehaget ved å være usikker er verre enn selve følelsen av usikkerhet?
Ja, for det varer lenger.
Det varer lenger?
Ja, ubehaget kommer etterpå, når usikkerheten er borte. Det er tankene rundt.
Tankene.
Ja, de negative tankene om meg selv.
Sier du negative ting til deg selv etter du har vært usikker?
Ja. På den måten blir det dobbelt opp. Først usikker og så negativ.
Hva vil du gjøre med tankene?
Kvitte meg med dem.
Hvordan?
Slutte å tenke dem.
Ok. Noe annet?
Prøve å tenke andre tanker. Tanker som er positive.
Ja. Så, hittil skal du gjøre ting du mestrer og tenke positive tanker. Høres det overkommelig ut?
Både ja og nei. Det er vanskelig.
Kan du akseptere at det må være vanskelig?
Ja.
Kan du akseptere at det at du har det vanskelig og er i ubalanse kan gjøre det ekstra vanskelig for deg?
Ja.
Aksepterer du din egen ubalanse?
Nei. Kanskje etterhvert. Jeg må bevise for meg selv og omverdenen at jeg ikke er så teit og barnslig og vanskelig som jeg er nå. At trygge og optimistiske meg fremdeles eksisterer.
Det er viktig for deg?
Ja, det er det jeg trenger. Å få det bedre og bli trygg og optimistisk igjen.
De går nok hånd i hånd, tror du ikke?
Jo. Det tror jeg.
Bra. Inntil da, når føler du deg trygg og optimistisk?
Når jeg er sammen med andre, og det er god stemning.
Aldri når du er alene?
Sjelden. Da gjør jeg ting som gjør at jeg slipper å tenke.
Hva med akkurat nå? Føler du deg trygg?
Ja. Jeg tenker at jeg snylter på din trygghet og optimisme.
Men hvem er jeg?
Du er meg.
Ja. Så hvem sin trygghet og optimisme er det du bruker av?
Min egen.
Ja. Din egen. Du trenger ikke noen andre til å støtte deg.
Nei, kanskje ikke, men det føles ofte sånn. Som om jeg faller når jeg blir alene.
Har du falt hittil?
Nei.
Så hvorfor tror du fremdeles at du kommer til å falle?
Fordi det føles sånn. Jeg stoler ikke på meg selv.
Hvorfor ikke?
Fordi jeg ikke har funnet balanse i ubalansen. Jeg vet ikke at jeg klarer å stå.
Men det gjør du. Du har fremdeles en bit trygghet og optimisme i deg. Det bare er like lite synlig som jeg har vært.
Ja, for jeg så deg ikke.
Men jeg var her hele tiden. Og jeg kommer til å være her. Alltid.
Fint. Det gjør meg glad og lettet.
Og trygg? Og optimistisk?
Ja. Det og.
Bra.
Går du?
Ja. Gjør det deg engstelig?
Ja. Ganske.
Blir du usikker?
Ja. Men det gjør ingenting. Jeg klarer meg selv.
Ja, det gjør du.
Bare gå. Jeg klarer meg selv.
Ha det, da.
Ha det.