Jeg skjønte det var noe idet hun åpnet døra. Klokka var fem om morgenen, og jeg stod på trappen i huset til hennes far. Vi hilste med et vink, eller kanskje et håndtrykk, og jeg skjønte det var noe.
I løpet av flyturen var vi allerede blitt bedre kjent. Hennes noe eglende utstråling slo meg kun som smigrende, i og med at hun var syv år eldre. Hun snakket om å gå i kloster, og viste stor interesse hver gang vi entret en kirke.
Først etter et par dager innså jeg at hennes far var langt på vei blind for hennes egentlige, narkotiske liv. Han lot seg manipulere som en annen tufs. Det som jeg tidligere lot være smiger, ble nå innpåslitent og ekkelt. Jeg lot som om jeg ikke merket noe, slik at hun skulle ha et minimum av integritet i behold.
Kvelden på bygdedans. Hun holdt rundt meg og spurte om hun kunne kysse meg. Jeg sa nei og la meg til å sove. Hun gikk til det soverommet ved siden av, prøvde å legge seg inntil en annen, men ble raskt sendt ut til sitt eget soverom. Avvist av to i samme familie på samme kveld.
Neste morgen våknet jeg til hyling. Dramatiske, faderlige reaksjoner på hennes selvskading. Kald som en fisk spurte jeg nøkternt hvilken retning sårene var, i forsøk på å etablere skadeomfanget. Jeg skjønte hvor lite de egentlig forstod. De skjønte det ikke. Men jeg sa ingenting. Den neste uken tilbrakte vi uten et ord, klemt sammen i et nå ganske lite hus.
Hun ble fjernet før avskjeden. Vi fikk ikke lenger se henne. Faren skjelte oss ut. Og jeg skjønte at med en slik far, ville hun aldri komme ut av det.
Så det overrasket meg da jeg leste om henne i våres. De skrev at hun levde et eksemplarisk liv. Jeg har hørt om slike himmelske tilfeller før, men når det kom til henne trodde jeg ikke på det. Derfor, når jeg i dag leste om henne i alle landets riksdekkende aviser, og det stod at hun på sin siste kveld var rusa på metamfetamin, passet bildet bedre.
Og jeg kjenner sympati for hennes yngre søster. Men jeg kjenner ikke lenger angst for hvordan hun døde. Hun var rusa. Og nummende rus unner jeg alle som forlater verden i dødsangst. Jeg setter min lit til at det lindret.
Håper de tror hun kom til himmelen.
Amen.
mandag 23. august 2010
fredag 13. august 2010
13. august
Feels like I'm standing in a timeless dream
Of light mists, of pale amber rose
Feels like I'm lost in a deep cloud of heavenly scent
Touching, discovering you
Those days of warm rains come rushing back to me
Miles of windless, summer night air
Secret moments shared in the heat of the afternoon
Out of the stillness, soft spoken words
Say, you say it again
I love you always forever
Near and far, closer together
Everywhere I will be with you
Everything I will do for you
You've got the most unbelievable
blue eyes I've ever seen
You've got me almost melt away
As we lay there, under a blue sky
with pure white stars
Exotic sweetness, a magical time
Say you'll love, love me forever
Never stop, not for whatever
Near and far and always and
everywhere and everything
Jungeldrama.
Det finnes et fåtall insekter jeg tåler dårlig, men spesielt dårlig når de er i hus. Disse er:
Hvor deilig er det ikke da, når jeg sitter alene på rommet om natten og merker summingen fra en sinna veps i taket. Den svimer hissig omkring, og alt jeg kommer på er å stå litt reservert med ganske høy puls i et hjørne med et glass fullt av vann i hånden. Etter en omgang med dukking og engstelige pip (fra min side) finner jeg på å kaste vannet ut av vinduet og bruke glasset som utkaster. Problemet oppstår når vepsen sitter fast i vanndråpene, motstiller seg utkastet og flyr rett inn igjen. Ånei, ånei, ånei. Den blir mer og mer frustrert og slenger kroppen mot taklyset. Og svir følehornet. Og blir ordentlig terget. Jeg ynker meg i hjørnet igjen og venter på at den skal roe seg. Da jeg klarer å fange den i glasset igjen setter jeg det pent på bordet med en bok oppå, bestemt på at den ikke, ikke, ikke slipper ut igjen. Ikke på min vakt.
Jeg setter meg ned igjen. Aner fred og ingen fare. Så. Blir jungeltilværelsen mer genuin enn jeg tåler. Vill flaksing høres over hodet, og en TEGE har kommet seg inn gjennom vindauget. Jeg angster totalt, da jeg aldri har forholdt meg til dette insektet før med annen strategi enn å løpe. Løpe langt. Etter en ekstra runde pistring i hjørnet løper jeg inn på kjøkkenet og finner et glass til. Når jeg kommer tilbake stirrer Cissi intenst i min retning og jeg tenker uh oh, jeg vet ikke hvor den er lenger. Heldigvis har jeg trehvitt tak, med masse brune kvisthull som gjør letingen etter tegen mye (...) lettere. Nå stod den jo ganske pent og pyntelig ved siden av taklampen, og jeg klarer med skjelvende hender å fange eklingen i glass nr to. Med bok over.
Mitt håp er at de begge skal dø over natten. Sakte falle i søvn av oksygenmangel og aldri mer konspirere kveldsangrep mot angstfylte ungjenter.
I slike situasjoner hadde det vært ålreit å eie et dyr med litt jaktinstinkt. Et sånt typisk dyr som holder skadedyra nede. Som liker å luske, fange og drepe uønskede udyr. Med godt nattsyn og skarpe klør. Store, spise hjørnetenner. Lette poter. Noe slikt som en katt (!) ja, en katt! Som kunne beskytte meg. Og ikke ligge strak ut på sengen med et irritert uttrykk i katteansiktet sitt, lett klagende over oppstyret. Jeg må si, Cissi skuffer meg i rollen som vaktkatt.
Men. Hun tar det igjen på trøsten når heltedåden er unnagjort. Nå er det bare kos og søvn resten av kvelden.
Hvor deilig er det ikke da, når jeg sitter alene på rommet om natten og merker summingen fra en sinna veps i taket. Den svimer hissig omkring, og alt jeg kommer på er å stå litt reservert med ganske høy puls i et hjørne med et glass fullt av vann i hånden. Etter en omgang med dukking og engstelige pip (fra min side) finner jeg på å kaste vannet ut av vinduet og bruke glasset som utkaster. Problemet oppstår når vepsen sitter fast i vanndråpene, motstiller seg utkastet og flyr rett inn igjen. Ånei, ånei, ånei. Den blir mer og mer frustrert og slenger kroppen mot taklyset. Og svir følehornet. Og blir ordentlig terget. Jeg ynker meg i hjørnet igjen og venter på at den skal roe seg. Da jeg klarer å fange den i glasset igjen setter jeg det pent på bordet med en bok oppå, bestemt på at den ikke, ikke, ikke slipper ut igjen. Ikke på min vakt.
Jeg setter meg ned igjen. Aner fred og ingen fare. Så. Blir jungeltilværelsen mer genuin enn jeg tåler. Vill flaksing høres over hodet, og en TEGE har kommet seg inn gjennom vindauget. Jeg angster totalt, da jeg aldri har forholdt meg til dette insektet før med annen strategi enn å løpe. Løpe langt. Etter en ekstra runde pistring i hjørnet løper jeg inn på kjøkkenet og finner et glass til. Når jeg kommer tilbake stirrer Cissi intenst i min retning og jeg tenker uh oh, jeg vet ikke hvor den er lenger. Heldigvis har jeg trehvitt tak, med masse brune kvisthull som gjør letingen etter tegen mye (...) lettere. Nå stod den jo ganske pent og pyntelig ved siden av taklampen, og jeg klarer med skjelvende hender å fange eklingen i glass nr to. Med bok over.
Mitt håp er at de begge skal dø over natten. Sakte falle i søvn av oksygenmangel og aldri mer konspirere kveldsangrep mot angstfylte ungjenter.
I slike situasjoner hadde det vært ålreit å eie et dyr med litt jaktinstinkt. Et sånt typisk dyr som holder skadedyra nede. Som liker å luske, fange og drepe uønskede udyr. Med godt nattsyn og skarpe klør. Store, spise hjørnetenner. Lette poter. Noe slikt som en katt (!) ja, en katt! Som kunne beskytte meg. Og ikke ligge strak ut på sengen med et irritert uttrykk i katteansiktet sitt, lett klagende over oppstyret. Jeg må si, Cissi skuffer meg i rollen som vaktkatt.
Men. Hun tar det igjen på trøsten når heltedåden er unnagjort. Nå er det bare kos og søvn resten av kvelden.
Den gang da :)
To gutter vandrer på en eng da de oppdager noe som ligner et egg i buskene. Ut klekkes en hoppende hanefigur, som de følger etter inn i skogen og over en bekk. Hanen følger dem til et nytt egg, som klekker ut fem flyvende feer. Den ene gutten blir redd og løper sin vei. Den andre blir stående mens feene kommer og hilser på ham. En av feene blåser magisk pulver på ham slik at han kan fly med dem til en menneskestor Rubiks kube de har stående i skogen. Feene plasserer seg på kuben og har en liten forestilling før kuben åpner seg i midten og avslører sitt innhold. Gutten er bergtatt og lar seg føre ned i kuben. Vennen hans kommer løpende tilbake, men rekker frem akkurat idet kuben lukker seg og forvandles til en normalt stor Rubiks kube. Han tar med seg kuben ut på et stort jorde med masse nye egg. Midt ute på jordet oppdager han en leketøyautomat, hvor eggene kommer fra. Han legger kuben med vennen inni oppi et av eggene og kaster det tilbake inn i automaten.
Fin historie? Ja, vi syntes nå det på nittitallet. Viva Forever
Andre virkelige perler:
Everybody's Free
Music sounds better with you
Fin historie? Ja, vi syntes nå det på nittitallet. Viva Forever
Andre virkelige perler:
Everybody's Free
Music sounds better with you
tirsdag 10. august 2010
Jungeloppdatering
Cissi vekket meg i morges med en flått på haka. Jeg tenkte uh oh før jeg hentet en pinsett og et fuktig håndkle. Umuligpus ble kneblet i håndkleet og klemt mellom beina mine på gulvet mens jeg oppdaget pinsett som et utrolig klønete verktøy når flåtten er så liten, katten så ålete og hånden så skjelven. Ikke fikk jeg det til heller. Cissi har dermed to hoder i kveld. Sitt eget pluss et flåtthode sittende fast i haka. Jeg ringte pent veterinæren, som mente at det bare var å se det an, sannsynligvis ville hodet falle av seg selv. Flåtthodet, altså. Cissi beholder sitt på. Dog jeg noen ganger lurer.
Slørhalene mine har fått nytt hjem. Kanskje allerede i morgen. Hvertfall i løpet av uken. De skal bo i Asker, i et stort akvarie, med to maller. Så kan jeg dyrke guppyfarmen min i fred fra slike nitrittproduserende spiseballer disse slørhalene viser seg å være. Derfor er Lille Blå og Joy Fosse døde. Pga nitrittforgiftning. For mye gullfisk i for liten tank.
Men så snart Fisk 1 og Fisk 2 (pga manglende navnesetting) svømmer avgårde til nye tanker, kommer definitivt Lille Gul og Joy Fosse II på tank. Jeg har tenkt på andre fiskearter også, f.eks. neontetra, men jeg tror tanken min er for liten. Og det er tanken som teller. *pling på glasset*
Nå har jeg byttet vann og satt vannpumpa på den andre siden, slik at Twin Towers kommer til syne i bakgrunnen. Ja, jeg har NY skyline som bakgrunn, og leter litt etter en annen, noe mer livlig en. Men det er begrenset antall stilige dekkbrikker i omløp.
Leiligheten er nå satt i stand. Ikke etter mors standard, men så godt som. Det første vi skal gjøre i morgen, når de reisende har hvilt ut, er å klippe klørne til Cissi, som virkelig graver seg inn i huden min, selv ved kos. Hun lærte aldri å holde klørne inne når hun stepper.
Sayonara.
Slørhalene mine har fått nytt hjem. Kanskje allerede i morgen. Hvertfall i løpet av uken. De skal bo i Asker, i et stort akvarie, med to maller. Så kan jeg dyrke guppyfarmen min i fred fra slike nitrittproduserende spiseballer disse slørhalene viser seg å være. Derfor er Lille Blå og Joy Fosse døde. Pga nitrittforgiftning. For mye gullfisk i for liten tank.
Men så snart Fisk 1 og Fisk 2 (pga manglende navnesetting) svømmer avgårde til nye tanker, kommer definitivt Lille Gul og Joy Fosse II på tank. Jeg har tenkt på andre fiskearter også, f.eks. neontetra, men jeg tror tanken min er for liten. Og det er tanken som teller. *pling på glasset*
Nå har jeg byttet vann og satt vannpumpa på den andre siden, slik at Twin Towers kommer til syne i bakgrunnen. Ja, jeg har NY skyline som bakgrunn, og leter litt etter en annen, noe mer livlig en. Men det er begrenset antall stilige dekkbrikker i omløp.
Leiligheten er nå satt i stand. Ikke etter mors standard, men så godt som. Det første vi skal gjøre i morgen, når de reisende har hvilt ut, er å klippe klørne til Cissi, som virkelig graver seg inn i huden min, selv ved kos. Hun lærte aldri å holde klørne inne når hun stepper.
Sayonara.
søndag 8. august 2010
August
Jeg er en sentimental sucker. Talen i slutten av Freaky Friday tar meg hver eneste gang. Iblant er jeg pinlig lettrørt.
Nå har jeg hatt foreldrefri i tre uker. Og leiligheten ser slik ut også. Den siste uken har jeg ikke ryddet noe som helst. Ingenting. Alt jeg har lagt fra meg et eller annet sted er forblitt der. Oppvask, skittentøy, mat, ting. Alt ligger overalt.
Regelen som holder hjemmet sammen ellers er at alle mine ting skal forbli på mitt eget rom, og det skal ikke se ut som om noen har levd her. Lager jeg mat skal jeg helst ha ryddet bort før jeg spiser. Som jo er en bra regel når man er tre voksne under samme tak. Men så jævlig deilig å la ALT stå en hel uke uten kommentarer! Ah!
Er vi ikke rart satt sammen? Frihetsbehovet man får når man er blitt litt begrenset en stund. Ferien er full av junkfood, sene kvelder og påfølgende sene morgener, ryddefri, slack. Bare fordi vi til vanlig gjør alle disse tingene vi egentlig ikke vil gjøre, men bør eller må.
Da jeg fortalte min mor per sms til Hellas om tilstanden i heimen (katten er tom for kattemat, jeg er midlertidig sinnsyk (les: forelsketforelsketforelsket) og leiligheten ser ut som en krigssone) fikk jeg et virtuelt klapp på skulderen for bra utført ferie. Hva gir du meg? Min ellers så pertentlige mor. Bare så lenge hun slipper å se det, tenker jeg.
I morgen er det hvertfall over. Da skal det ryddes, vaskes, legges tidlig. Alt sånt vanlig. Og jo, sove i min egen seng. Jeg var i grunnen godt fornøyd med okkuperingen av dobbeltsenga. Litt som å sove på hotell. Min 90-seng er ingenting i forhold. Men den er min. Og det er jo noe.
Jeg har også funnet ut hvor lenge jeg kan tyne matlageret her. Eller. Snoplageret. Nå har jeg kommet til de litt ekle Crustini'ene, etter å ha gomlet opp nesten hele CocoPops'en for hånd. Handle mat har jeg i grunnen ikke gjort så mye av. Ikke på fornuftig vis, i alle fall.
Jeg som til vanlig er så ordentlig. Herlig å slippe taket og la alt falle. Man blir faktisk mye mer avslappet av det. Nå. Nå er det ikke slik at jeg kan gjøre dette på normal basis, nettopp fordi jeg bor her jeg bor og jeg nok er ganske ryddig av natur. Men. Det er godt å få litt innsikt i hvordan mindre ryddige mennesker har det. Hvor lite viktig rotet er. For jeg kan henge meg opp i det. Jeg kan miste evnen til å konsentrere meg dersom det er rotete omkring meg. Men ikke nå. Ikke at jeg har noe å konsentrere meg om.
Merker at høsten nærmer seg. Merker det på jobb. Merker det på skolebrevene som ruller inn. Og jeg er ikke helt klar for å gi slipp på sommeren. For den har vært perfekt. Sommeren min har vært perfekt. Jeg kunne ikke bedt om mer. Så da er kanskje ikke en dråpe hverdag å forakte. Jeg har jo minnene. Og jeg vil tyne sommern ut august.
August er en sommermåned det og.
Nå har jeg hatt foreldrefri i tre uker. Og leiligheten ser slik ut også. Den siste uken har jeg ikke ryddet noe som helst. Ingenting. Alt jeg har lagt fra meg et eller annet sted er forblitt der. Oppvask, skittentøy, mat, ting. Alt ligger overalt.
Regelen som holder hjemmet sammen ellers er at alle mine ting skal forbli på mitt eget rom, og det skal ikke se ut som om noen har levd her. Lager jeg mat skal jeg helst ha ryddet bort før jeg spiser. Som jo er en bra regel når man er tre voksne under samme tak. Men så jævlig deilig å la ALT stå en hel uke uten kommentarer! Ah!
Er vi ikke rart satt sammen? Frihetsbehovet man får når man er blitt litt begrenset en stund. Ferien er full av junkfood, sene kvelder og påfølgende sene morgener, ryddefri, slack. Bare fordi vi til vanlig gjør alle disse tingene vi egentlig ikke vil gjøre, men bør eller må.
Da jeg fortalte min mor per sms til Hellas om tilstanden i heimen (katten er tom for kattemat, jeg er midlertidig sinnsyk (les: forelsketforelsketforelsket) og leiligheten ser ut som en krigssone) fikk jeg et virtuelt klapp på skulderen for bra utført ferie. Hva gir du meg? Min ellers så pertentlige mor. Bare så lenge hun slipper å se det, tenker jeg.
I morgen er det hvertfall over. Da skal det ryddes, vaskes, legges tidlig. Alt sånt vanlig. Og jo, sove i min egen seng. Jeg var i grunnen godt fornøyd med okkuperingen av dobbeltsenga. Litt som å sove på hotell. Min 90-seng er ingenting i forhold. Men den er min. Og det er jo noe.
Jeg har også funnet ut hvor lenge jeg kan tyne matlageret her. Eller. Snoplageret. Nå har jeg kommet til de litt ekle Crustini'ene, etter å ha gomlet opp nesten hele CocoPops'en for hånd. Handle mat har jeg i grunnen ikke gjort så mye av. Ikke på fornuftig vis, i alle fall.
Jeg som til vanlig er så ordentlig. Herlig å slippe taket og la alt falle. Man blir faktisk mye mer avslappet av det. Nå. Nå er det ikke slik at jeg kan gjøre dette på normal basis, nettopp fordi jeg bor her jeg bor og jeg nok er ganske ryddig av natur. Men. Det er godt å få litt innsikt i hvordan mindre ryddige mennesker har det. Hvor lite viktig rotet er. For jeg kan henge meg opp i det. Jeg kan miste evnen til å konsentrere meg dersom det er rotete omkring meg. Men ikke nå. Ikke at jeg har noe å konsentrere meg om.
Merker at høsten nærmer seg. Merker det på jobb. Merker det på skolebrevene som ruller inn. Og jeg er ikke helt klar for å gi slipp på sommeren. For den har vært perfekt. Sommeren min har vært perfekt. Jeg kunne ikke bedt om mer. Så da er kanskje ikke en dråpe hverdag å forakte. Jeg har jo minnene. Og jeg vil tyne sommern ut august.
August er en sommermåned det og.
lørdag 7. august 2010
Der er du
sakte men sikkert ser jeg hvem som vil meg vel
og hvem som tenker mest på seg selv
det er både fint og vondt
å skille mellom godt og ondt
men mest av alt er det sart
og litt rart
å se så klart
en kjærlighet av denne art
sårt, avskyelig og forferdelig uvirkelig
trollbundet, bergtatt og forunderlig vinduderlig
aldri snu
der er du
og hvem som tenker mest på seg selv
det er både fint og vondt
å skille mellom godt og ondt
men mest av alt er det sart
og litt rart
å se så klart
en kjærlighet av denne art
sårt, avskyelig og forferdelig uvirkelig
trollbundet, bergtatt og forunderlig vinduderlig
aldri snu
der er du
fredag 30. juli 2010
Vanskelige farger
Les de to linjene med hensyn på fargen ordene har. Dvs. at dersom det står ordet blå men ordet har fargen svart, skal du lese svart.
gul - blå - grønn - oransj - rød - turkis - lilla - svart
gul - blå - grønn - oransj - rød - turkis - lilla - svart
Man skal visst bruke minst dobbelt så lang tid på linje nr to ;)
gul - blå - grønn - oransj - rød - turkis - lilla - svart
gul - blå - grønn - oransj - rød - turkis - lilla - svart
Man skal visst bruke minst dobbelt så lang tid på linje nr to ;)
Alene
Nå kom det kraftige regnet jeg har ventet på. Sånn regn som gjør at man bare kan gi opp dette med å holde seg tørr. En unnskyldning til å holde seg inne.
Etter flere netter i fremmede senger gleder kroppen seg til å være alene hjemme i sin egen seng i natt. Og glemme alle samtalene. Alle ordene. Alle meningene. Jeg kan faktisk være helt stille et døgn. Ikke snakke. Ikke høre. La mitt være mitt.
Ingen som roper "Katriine" eller tøyser med meg slik at jeg må være på vakt. Bare katten som mjauer blidt hver gang hun ser meg, maler og stryker kroppen kjærlig mot pannen min.
Og jeg kjenner at det er skikkelig greit å være alene i dag.
Etter flere netter i fremmede senger gleder kroppen seg til å være alene hjemme i sin egen seng i natt. Og glemme alle samtalene. Alle ordene. Alle meningene. Jeg kan faktisk være helt stille et døgn. Ikke snakke. Ikke høre. La mitt være mitt.
Ingen som roper "Katriine" eller tøyser med meg slik at jeg må være på vakt. Bare katten som mjauer blidt hver gang hun ser meg, maler og stryker kroppen kjærlig mot pannen min.
Og jeg kjenner at det er skikkelig greit å være alene i dag.
mandag 26. juli 2010
Dele
Hva kalles følelsen som gjør at man ønsker å ha noe for seg selv? Den følelsen barn blir så godt kjent med når de er gamle nok til å forstå at det er forskjell på mitt og ditt. Den følelsen som gjør voksne skamfulle når de innser at de er barnslige nok til å føle det. Hva kalles den følelsen?
Egoisme?
Sjalusi?
Grådighet?
Den følelsen som gjør at man ikke ønsker å dele. Den følelsen som får en til å tenke at det kommer til å bli ødelagt dersom noen andre får innsyn. Råderett over noe som er ens eget. Som man tenkte at var ens eget?
For hva er faren når man deler? Kontroll. Man mister den totale kontrollen.
Det virker som om noen slipper unna og gledelig deler av alt de har. Men jeg tror at inni enhver menneskesjel ligger det et urbrøl formet i en skarp, tydelig "MIIIN!" og det er hver enkelts egenansvar å dempe dette brølet. For fellesskapets del. For vi er jo en del av et fellesskap. Og det bringer med seg fordeler vi ikke klarer oss uten. Lenger.
Som samfunnet lærer oss at vi ikke klarer oss uten. Samfunnet.
Grøsspels.
Men uansett. Det er noe som er mitt. Det er noe som er vårt. Det er noe som er ditt og alle andres. Og jeg jobber med meg selv. Hører barnehagetantenes formaninger, legger lekene forsiktig ned i sanden og prøver å få tak på konseptet å dele.
Det går raka vegen i riktig retning. Som alltid.
søndag 25. juli 2010
Hestene står i regnet
Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Ligne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Ligne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmelyret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
( Astrid Hjertnes Andersen )
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Ligne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Ligne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmelyret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
( Astrid Hjertnes Andersen )
Abonner på:
Innlegg (Atom)