Nå kom det kraftige regnet jeg har ventet på. Sånn regn som gjør at man bare kan gi opp dette med å holde seg tørr. En unnskyldning til å holde seg inne.
Etter flere netter i fremmede senger gleder kroppen seg til å være alene hjemme i sin egen seng i natt. Og glemme alle samtalene. Alle ordene. Alle meningene. Jeg kan faktisk være helt stille et døgn. Ikke snakke. Ikke høre. La mitt være mitt.
Ingen som roper "Katriine" eller tøyser med meg slik at jeg må være på vakt. Bare katten som mjauer blidt hver gang hun ser meg, maler og stryker kroppen kjærlig mot pannen min.
Og jeg kjenner at det er skikkelig greit å være alene i dag.